Å dø for å redde andre, martyrdøden, er en av verdens eldste fortellinger. I kristendommen kalles denne lidelseshistorien, da Jesus lot seg korsfeste for å frelse menneskeheten. Gjerningen kan beskrives i ærefulle ordelag. Men hva skjer når den samme ærefulle retorikken brukes om menn som «tar med seg sine kjære i døden»?
Og hvorfor sendes dette på statskanalen i beste sendetid?
Dette passer dessverre perfekt inn i fortellingen om en utvidet martyrrolle.
Vi bor i et lite, fredelig land. I Norge har vi svært lave drapstall sammenlignet med verden for øvrig. Den siste tiden har denne statistikken vært til liten trøst.
21 mennesker har blitt drept hittil i år. Bare det siste halvåret har det vært fire saker med minst tre døde i en familie, og lørdag kveld ble vi kjent med den siste saken: I et hus i Ål i Hallingdal ble fire personer funnet døde. Nå er en mann i 50-årene siktet for å ha drept sin kone og to barn, før han tok sitt eget liv.
Dette er hendelser som ryster oss. Det er naturlig at interessen og informasjonsbehovet er stort, ikke minst rett etter at drapene har skjedd. Jeg tror vi er mange som rådville har spurt oss selv, og våre nærmeste: Hvordan er det mulig? Å drepe sin kone, sine barn, sine barnebarn? Hva motiverer mennesker til å begå slike bestialske handlinger?
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Politiet har foreløpig ikke gitt informasjon om motivet til gjerningsmannen i Ål-saken. Det er likevel interessant å få et generelt innblikk i hvordan en gjerningsperson tenker. Og allerede mandag på NRK Dagsnytt 18, og påfølgende tirsdag på NRK Nyhetsmorgen, fikk vi det. Så til de grader:
«De som står bak familiedrap tar ofte med seg familiemedlemmer i døden for å skåne dem fra smerten ved et selvmord».
«De beskytter sine ofre fra den angst og smerte som et drap ellers kan utsette noen for».
«Vi ser i disse drapene at det faktisk er nettopp fordi en er så glad i sin partner, i sine barn, at det er derfor de tar dem med seg i døden».
Sitatene tilhører Vibeke Ottesen, drapsforsker og gjesteforsker ved Universitetet i Oslo. La de være sagt: Ottesen prøver bare å gjøre jobben sin. Hun formidler fakta og forskning, på sin måte. Det ligger ikke i hennes rolle å vise forakt eller fordømmelse overfor gjerningspersoner i familievoldssaker. Tvert imot: Det er nettopp hennes jobb å forstå hvordan de tenker, og å gjøre sitt beste for å forklare hvorfor de handler som de gjør.
Les også: EØS-avtalen er upopulær – fordi den er tatt av strømmen, skriver Jo Moen Bredeveien
NRK sin jobb er derimot å sørge for en balansert formidling på sine plattformer. Og, i likhet med pressen for øvrig, har statskanalen et særlig ansvar for å utvise varsomhet i omtalen av selvmord. Helt konkret: «Ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk er det god presseskikk å vektlegge en nøktern fremstilling», som det heter i punkt 4,9 om selvmord i Vær Varsom Plakaten.
Bruk av fraser om gjerningsmenn som «føler enorm kjærlighet for sine barn», «beskytter sine ofre» og «tar med seg familiemedlemmer i døden», er ikke nøkternt. Det er romantiserende, og passer dessverre perfekt inn i fortellingen om en utvidet martyrrolle.
Dette gjelder ikke minst når utsagnene ikke møtes med nyansering, i fravær av andre stemmer enn det ene intervjuobjektet, og i fravær av en våken programleder eller intervjuer. Her burde det i det aller minste blitt presisert at «logikken» om å beskytte de man elsker ved å ta dem med seg i døden, er en logikk som tilhører psykisk syke, ofte psykotiske, mennesker.
Les også: Ofotbanen er landets viktigste jernbanestrekning, skriver Hedda Langemyr
Det er verdt å spørre NRK om hvilke etiske vurderinger, om noen, som ble gjort i forbindelse med disse intervjuene.
Punkt 4,9 i Vær Varsom Plakaten har lenge vært gjenstand for debatt. På sitt strengeste, etter revisjonen i 1975, het det at «Selvmord og selvmordsforsøk skal som hovedregel ikke omtales.» En undersøkelse blant norske journalister og redaktører, viser at én av tre sjelden dekker selvmord fordi de er usikre på presseetikken. Mange kjenner nok på redselen for å bidra til smitteeffekt.
Vi har likevel sett at berøringsangsten gradvis avtar, og i redaktørstyrte medier har det siden 2007 vært en firedobling i omtale av selvmord. Denne økte åpenheten er positiv og nødvendig. Vi trenger både kunnskap og oppmerksomhet rundt samfunnsproblemer som selvmord, for å kunne sette inn tiltak.
Politi og andre myndighetspersoner må forstå, for å kunne forebygge. Derfor trenger vi forskere som Ottesen, som bidrar med et kunnskapsgrunnlag. Ottesens kritikk mot nedbygging av det psykiatriske hjelpeapparatet er dessuten svært betimelig.
Les også: Våre ledere må ta tilbake den politiske kontrollen
Familiedrap ryster oss. Mange av oss har behov for å få forklart det uforklarlige, for å kunne forstå det uforståelige. Men selv om interessen og informasjonsbehovet er stort, må medier puste med magen i kappløpet om å dekke nyhetssaker. Dette gjelder spesielt i tilfeller som omhandler drap med påfølgende selvmord.
I denne saken er det først og fremst NRK som bør vurdere om de klarte å balansere godt nok. Det er deres jobb å sørge for at en forskers forklaring ikke skal kunne forveksles med et forsvar av gjerningspersoner i familievoldssaker.
For det er ingen grunn til å dyrke fortellingen om at drap begås i kjærlighetens navn. Det er en hån mot ofrene av vold i nære relasjoner. I verste fall gir det også legitimitet til potensielle gjerningspersoner.
For ordens skyld: Synnøve Vereide Trampe har tidligere jobbet som researcher og vaktsjef i NRK Dagsnytt 18.
Les også: Drømmen om påskefjellet er et mareritt
Les også: Rita og Morten mister tre millioner i pensjon: – Det er så bittert
