På under 100 år har mannsrollen blitt snudd på hodet, på både godt og vondt. Vi har byttet ut forsørgeren med faren. Vi har skrotet arbeideren til fordel for akademikeren. Og som en konsekvens av dette får vi flere gutter som faller utenfor, og flere mistilpassede menn.
De blir bedt om å skjerpe seg, og må pent innrette seg i den moderne mannsrollen.
Men vi løser ikke disse menneskenes utfordringer ved å diskutere mannsrollen på inn- og utpust. Det siste disse gutta trenger, er at denne debatten pushes inn i et identitetspolitisk spor. De trenger politiske tiltak.
Jeg aner en ny vår for gutta
Likestillingspolitikken i Norge har – i det store – vært vellykket. Kanskje er det likevel på tide å spørre seg om deler av politikken som er ført, kan ha fått en negativ slagside?
Og da snakker vi selvsagt ikke om kvinners stemmerett, likelønn eller tilgang til abort. Vi snakker om guttene som faller fra i skolen. Kjønnspoeng i høyere utdanning. En likestillingslov som eksplisitt favoriserer kvinner. For å nevne noe.
Leder: Vi håper Aps mer humane linje vinner over Sp i rusreformen
Regjeringer fra både høyre- og venstresiden har ignorert disse spørsmålene lenge. Og dessverre sitter det nok lengst inne for venstresiden å innrømme at pendelen kan ha svingt for langt.
Det har derfor vært forfriskende å se et stemningsskifte i leiren. Rødts Mímir Kristjánssons sier nå at «venstresida og feministene må skjerpe seg i mannedebatten». Allerede før debatten ble kjørt i grøfta etter ligge-utspillet til FpU-leder Simen Velle, tok AUFs leder Astrid Hoem klokelig selvkritikk på at Arbeiderpartiet ikke har vært bedre på politikk rettet mot gutter og menn.
Ikke at venstresiden har annet valg. Det gjelder å ri den nye stemningsbølgen mens den ruller, for vi er allerede i full fart på vei inn i post-woke-samfunnet. Kun sju prosent av menn under 25 år stemte Arbeiderpartiet i lokalvalget i fjor (og tre ganger så mange kvinner). Skolevalget viste også at gutta stemmer mer konservativt. Den unge venstresida er i ferd med å bli en kvinneklubb.
Kanskje har Arbeiderpartiet innsett at dette ikke bare handler om kjønn, men om klasse. Kanskje har de oppdaget at også menn i arbeiderbevegelsen vender dem ryggen. I 2019 hadde de fire partiene på venstresida en oppslutning på 70 prosent blant LOs medlemmer. I fjorårets valg sank oppslutningen til 52 prosent. Gutteflukten fra venstresida er reell.
Les også: Klasse + kjønn = sjanseløse gutter i norsk skole, skriver Synnøve Vereide Trampe
Derfor pågår det nå en politisk dragkamp: Plutselig er det om å gjøre å være det partiet som har vilje og evne til å løse «gutteproblemet». I april kommer Mannsutvalget med sine anbefalinger til regjeringen. Dette blir en syretest for Arbeiderpartiet: Klarer de å lage konkret politikk for gutta, før de etter alt å dømme kastes ut av regjeringslokalene i 2025? Hvis ikke risikerer de at høyresidens guttekupp blir varig.
Mens regjeringen venter på utvalget, kan det være en idé for Arbeiderpartiet å vurdere hvilken retorikk de ønsker å bruke om gutter og menn fremover. For å ta et konkret eksempel: Akkurat nå ligger et 8. mars-arrangement ute på Facebook med tittelen «STOPP menns vold mot kvinner!». Arrangørene er Ap og LO. Dette bidrar ikke til å dempe kjønnspolariseringen.
Hjelp oss å bli bedre. Delta i vår spørreundersøkelse
Jeg skjønner hvor det kommer fra. Vi er mange som er forbanna på bølgen av æresvold, partnervold og partnerdrap. Det er likevel verdt å spørre: Ville Ap og LO laget et arrangement med tittelen «Stopp muslimers vold mot kvinner»? Eller «Stopp kvinners vold mot menn»? Jeg tviler. Dermed frister det å komme med følgende påstand: I visse miljøer er det faktisk politisk korrekt å bruke negativ generaliserende retorikk om menn som gruppe. Vi ser dette også i debatten som har gått den siste uka: Gutta som faller utenfor blir raskt satt i samme bås som Andrew Tate, incels og andre forkynnere av giftig maskulinitet.
Les også: Oslo er i ferd med å bli byen uten framtid, skriver Jo Moen Bredeveien
At flere unge, utstøtte menn finner sin trøst i ytre høyre, er selvsagt et samfunnsproblem. Men det er også et resultat av underliggende problemer som stikker langt dypere enn et internettfenomen.
Det store «gutteproblemet» handler først og fremst om gutten som sitter på skolebenken med en vond klump i magen – hver eneste dag. Det handler om den unge mannen som blir kvotert ut av drømmestudiet sitt. Om den voksne mannen som mister kontakten med barna sine, om han i det hele tatt fikk barn. Eller om broren hans, som ble ufør etter en arbeidsulykke. Det handler om den gamle mannen som opplever sosialt utenforskap. Han vil dø mange år før kona si, om han i det hele tatt har ei. Og det er langt mer sannsynlig at han, og ikke hun, dør som følge av selvmord.
Det handler om helt vanlige gutter og menn, som har sine utfordringer. Noen klarer seg, andre faller utenfor. Brorparten av dem er ikke imot kvinners rettigheter. Vår største bekymring bør derfor ikke være at disse gutta blir kvinnehatere. Den bør være at mennesker må leve mindre verdige liv. At vi får et samfunn med mer ulikhet.
Dessverre har flere opplevd å bli stemplet som antifeministiske når de adresserer guttas utfordringer. Kanskje er det ikke så rart at nesten halvparten av unge menn opplever at de ikke kan si hva de mener fordi det er politisk ukorrekt, slik UNG-rapporten viste i fjor.
Vi skal derfor være glade når flere menn våger å ta plass i likestillingsdebatten. Jeg vet det sitter langt inne for mange av dem. Det kan fort oppleves som om man beveger seg ut på et territorium dekket med landminer. Ett feilsteg, så smeller det. Det bør derfor utvises litt mer raushet når en ungdomspolitiker klinker til med en klønete formulering.
Det er heller ikke så vanskelig å forstå den andre siden: Når selverklærte feminister opplever at guttefokuset truer kvinnekampen. Det er klart dette er uvant, og jeg vil tro mange kvinner har en iboende frykt for å miste hardt tilkjempede rettigheter. Jeg har i hvert fall kjent på det selv. Vi har allerede sett hvordan retten til abort plutselig ikke er en selvfølge lenger i andre land. Man skal ikke kimse av norske kvinners ryggmargsrefleks når vi snakker om likestilling.
Kjell Werner: Det blåser økonomisk motvind på norsk sokkel
Det er likevel på tide å finjustere kursen. Likestilling har lenge vært synonymt med kvinnekamp. Rike og mektige menn på toppen har blitt brukt som alibi for at menn som gruppe lykkes. Selv om så altfor mange flere mislykkes.
Gutta-debatten raste også i fjor sommer, etter at psykologistudenten Adam Njå skrev om «Menn i dameland». Gjennom vinteren har guttas utfordringer kommet oftere på agendaen, og blitt tatt mer på alvor. Det ser ut til at kvinners patent på spørsmål om likestilling er i ferd med å gå ut på dato.
Debatten har omsider brutt glasstaket. Det som gjenstår nå, er politisk vilje til å handle. Jeg aner en ny vår for gutta.
Les portrett med Aps Martin Kolberg: Hvorfor stemmer ikke folk på oss? (+)
Les også: Mímir Kristjánsson: – Vi kan ikke fortsette å styre litt søvngjengeraktig mot stupet