«Er det Ensjø», spør guttungen da vi ser det nybygde boligområdet dukke opp utenfor bilvinduet.
Det er Ulven, men kunne like gjerne vært Ensjø. Eller Økern, eller Løren. Firkantede bygg, lite aktivitet i førsteetasje utover aktiviteten «å bo», tomme gater. De nybygde boligområdene i hovedstaden, i alle fall på østkanten, ligner på hverandre.
Hva gjør vi nå? Hvordan redder vi Oslos framtid?
«Boligmaskiner», sier kritikerne, og har utvilsomt et poeng. Her har utbyggere fått bygge stort og mye på bekostning av livskvalitet. Milliarder, ikke mennesker.
Men det får være en sak for Arkitekturopprøret, eller en annen tekst. Dette er nemlig ikke det verste med disse nye bydelene.
Det er mangelen på grøntområder som gjør at det er lett å så for seg en framtid preget av sosiale utfordringer i flere av disse områdene der leilighetene i dag koster 100.000 kroner per kvadratmeter. Mangelen på trær og gress.
Og aller viktigst: Mangelen på kunstgress.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Det er nesten så man nekter å tro det. Politikerne i Oslo, hovedstaden i et av verdens rikeste land og dessuten et samfunn som ynder å mene seg rasjonelt og basert på langsiktige planer, ikke innfall og utbyggermakt, regulerte nye boligområder på det som før hadde vært industri- og lagerområder.
De glemte tilsynelatende at der det kommer mer folk, må det også bygges ut bedre tilbud.
Få steder er dette mer synlig enn i Hovinbyen, et enormt prosjekt øst i byen hvor det er lagt planer for at det skal flytte inn inntil 100.000 mennesker innen 2030. Ensjø er en del av prosjektet, Ulven også.
Flere områder her har vokst i en rasende fart de siste 10–15 årene, og Løren har vokst raskest av alle. Rundt 4.500 nye boliger har poppet opp her siden 2000, ifølge Avisa Oslo, som avla bydelen en visitt i høst.
Les også: Slagsmål og selvmål i Oslofotballen
Samtidig som dette har skjedd, har fotballaget Hasle-Løren fått nøyaktig null flere baner å spille fotball på. Dermed må klubben si nei til barn som vil være med – det finnes ikke plass. Smak litt på den: Barn får ikke lov til å spille fotball i Norge.
Situasjonen er den samme for andre idretter i Hasle-Løren. Og i andre deler av Hovinbyen – og i eldre bydeler. Det mangler fotballbaner, håndballhaller og cricket-anlegg.
Avisa Oslo har også vært på besøk hos SK Forward på Kampen i indre øst, «Oslos billigste idrettsklubb», ifølge avisa. Klubben vokser voldsomt i dyrtiden, og må si nei til barn på flere alderskull. Ensjøutbyggingen bidrar til at det kommer flere barn til området – uten at det bygges flere fotballbaner.
Det er en klubb og en situasjon jeg kjenner godt. Jeg er frivillig i Forward. Vi voksne i klubben gjør, som idrettsledere over hele byen, alt vi kan for å legge til rette for barnas aktivitet. Vi tilbyr treninger fra klokka 14 for å komme oss rundt mangelen på banetid, og skal nå starte opp et morgentilbud for de ivrigste ungdommene i klubben.
De må trene klokka sju på morgenen for å få et godt nok tilbud.
Les også: Cut the Crap, Velle, skriver Kari Kristensen
Slik er vår virkelighet, og altfor mange andres. Vi deler bane med sju andre fotballklubber, og med amerikanske idretter på Jordal. Grüner på Grünerløkka er i en enda mer utsatt posisjon. De skal tilby idrettsaktivitet til en bydel med 60.000 innbyggere. De har tilgang til én – 1 – fullverdig fotballbane, i tillegg til en bane som ligger helt i randsonen av bydelen.
Det er en umulig situasjon. Arealplanen til Oslo kommune viser det med all mulig tydelighet: Idretten i byen går en vanskelig framtid i møte. Det mangler 30 fulle fotballbaner i Oslo. Det kommer til å mangle mange flere.
I VG krangler avgått rødgrønn byråd for idrett med den ferske høyrebyråden som nå sitter med ansvaret. Begge er like maktesløse ovenfor en situasjon som kommer til å bli hovedstadens bane med mindre vi foretar oss noe. Helst i går, men gjerne også nå.
Det er ikke idretten selv, eller politikere med idrettsportefølje, som kan løse dette problemet. I Hovinbyen snakkes det om å bygge én – 1 – ny bane på Valle. Og da selvsagt på bekostning av grøntområdet som ligger der i dag.
Sånn må det nesten bare bli, slik situasjonen er. Men jeg skjønner dem som reagerer på det, som synes at fotballen har spist nok grøntarealer som det er. Også hunder må få løpe, og også vi som bor i byen trenger faktisk litt grønt gress å leke på.
Mangelen på fotballbaner i Oslo er prekær – men den er ikke et nytt fenomen. Vi ser nå konsekvensene av 50 år med dårlig byplanlegging. Men også: Av de siste 10 til 20 årenes mangel på politisk styring. Politikerne kunne ha satset på barna og framtiden, men de valgte utbyggerne. Det er mange som bør skamme seg.
Parallelt med dette, er det stadig mer skriverier om ungdomsvold i byen vår. Sammenhengen er ikke én til én, men faen tro om det kanskje er en sammenheng?
Andre leser også: Vi står foran et av tidenes viktigste lønnsoppgjør, skriver Trygve Svensson
Vi som jobber som frivillige i idretten står på videre selv om vi stanger hodet i manglende tilgang til flater å spille på. Vi sender enda en ny mail til kommunen, eller leter etter enda mindre gunstige treningstider for å få banetid. Vi gir oss ikke, men det vil være å lyve å påstå at det gir energi å få innboksen full av tja og nei og enda et avslag.
Så hva gjør vi nå? Hvordan redder vi Oslos framtid?
Det er på mange måter for sent. Bygg er bygd, områder er regulert, tomter er solgt. Men på den andre siden: Ikke alt er utbygd. Og da snakker jeg ikke om de få grønne flekkene som skal bli såkalte «parkdrag» mellom glass og betong. Her lyt spede spira få stå.
Men det står heldigvis fortsatt lagerhaller her og der. Forlatte industribygg. Her ligger vårt siste håp.
Oslo kommune har satt seg i en nesten umulig situasjon. Den eneste muligheten er å bruke penger. Mye penger. Skal Oslo være en by som tilbyr barn og unge vilkår som tas for gitt alle andre steder, må politikerne betale for gamle synder. Her er et råd:
Kjøp opp tomtene som ennå ikke er utbygd. Hold dem unna utbyggerne, og legg fotballbaner på dem, og idrettshaller og svømmebasseng.
Det er dyrt. Men hvis vi ikke gjør dette, er Oslo byen uten framtid. Det er enda mye dyrere.