Stormingen av TV-studioet 9. januar var en tydelig beskjed til myndighetene om hvem som egentlig har makten, etter at president Daniel Noboa hadde lansert nye høysikkerhetsfengsler, og en hardere linje mot kartellene. En uke etter ble lederen for etterforskningen av organisert kriminalitet drept. Bare få måneder før ble presidentkandidaten og gravejournalisten Fernando Villavicencio tatt av dage etter å ha avslørt kartellenes makt.
En viktig grunn til voldsøkningen er at kokainproduksjon og handel ut fra Latin-Amerika har nådd rekordnivåer, og at fattige, lille Ecuador er blitt et sentralt utskipningsland. Det har økt makta til et mylder av lokale gjenger i ledtog med mexicanske, colombianske, italienske og balkanbaserte organisasjoner. Gjengene styrer fengslene, men øver også kontroll over havner, politi, rettsvesen og banker. Spørsmålet er nå om et land som Ecuador har noen mulighet til å hamle opp med problemet så lenge narkopengene flommer inn i de kriminelle kassene. Kan kokainlegalisering løse Latin-Amerikas problemer?
Det finnes ikke noe enkelttiltak som kan stoppe de kriminelles makt
Presidenten for nabolandet Colombia, der 60 prosent av verdens kokablader dyrkes, har foreslått avkriminalisering av kokainbruk og kokadyrking, siden kamp om kokainhandelen på ny truer freden etter demobilisering av FARC-geriljaen i 2016. Men også i Europa bekymrer den voldsomme økningen i narkotikahandel. Havnesjefen i Antwerpen, som er viktigste mottaker av den latinamerikanske kokainen, regner med at Belgia er en narkostat om få år. I Bern i Sveits vil man nå innføre prøveforsøk med legalisering av kokain for å unngå det.
Legalisering av kokainhandelen ville utvilsomt fjernet en viktig inntektskilde for kartellene. Det ville endre maktbalansen, ikke minst om staten kunne få inntekter av kokainhandelen via skattlegging. Pengene kunne brukes til å investere i arbeidsplasser og bedre levekår, og kanskje viktigst av alt, til å styrke demokrati og rettsstat.
De fleste andre strategier som har redusert vold i Latin-Amerika, har snarere svekket rettsstaten. I El Salvador innførte president Nayib Bukele unntakstilstand for to år siden for å knekke de voldelige gjengene i landet. Med den i hånd har han fengslet nesten to prosent av befolkningen. Drapsraten er nå rundt åtte per 100.000 innbyggere, en tredjedel av hva den var da Bukele kom til makten. Han har inspirert myndigheter over hele Latin-Amerika, inkludert i Ecuador. Men det har gått på bekostning ikke bare av rettsvern, men også demokrati. Dessuten drev gjengene i El Salvador først og fremst med pengeutpressing av bedrifter og smådealing, og kontrollerte ikke milliardinntekter som kokainkartellene.
I gigantlandet Brasil skiller São Paulo seg ut med bare åtte drap per 100.000 innbyggere, en femtedel av hva vi så for få år siden. Her peker forklaringene på at en av Brasils mektigste gjenger «Hovedstadens første kommando» (PCC) nå har så stor makt over byens underverden at den ikke behøver å bruke så mye vold.
[ Bandemedlemmer forsøkte å ta kontroll over sykehus i Ecuador ]
Venezuela er et annet land som har sett volden gå ned. Landet har nå en mordrate på rundt 20, ned fra over 60 i 2016. Det har tre grunner: En god del av narkotikahandelen foregår med statens velsignelse og militært engasjement; sikkerhetsstyrker «ryddet opp» i urbane gjenger ved hjelp av tusenvis av utenomrettslige henrettelser. Mange kriminelle har flyktet fra landet sammen med nesten åtte millioner andre venezuelanere.
Også flere andre land har valgt å se gjennom fingrene med narkotikahandel og at karteller har allierte i staten, for å unngå konflikter og blodbad. Men det har undergravd demokratier, og viser seg sjelden som en langsiktig løsning.
[ Stor bekymring for kaotisk utvikling i Ecuador – gjengvolden har nådd et nytt nivå ]
Samtidig har vi ingen erfaringer med hva kokainlegalisering i brukerlandene ville kunne innebære. Den delvise avkriminaliseringen av cannabis i USA har gitt blandede resultater i Mexico, som tidligere sto for en stor del av cannabis-eksporten til USA. Den direkte kontrollen som karteller hadde med cannabis-dyrkende bøndene i nord-Mexico er redusert. Men kartellene har funnet nye inntektskilder: Transport av ulovlige migranter en er av dem. Kokainhandel ut fra Ecuador er en annen.
Hva kokain-legalisering kunne føre til av sosiale konsekvenser i brukerlandene, er også helt uoverskuelig. Og selv om USA og Europa er de største markedene, øker kokainkonsumet i Asia og Latin-Amerika. Fentanyl-krisen i USA har også vist med all tydelighet at legalisering ikke er noe tryllemiddel. Fentanyl er et lovlig legemiddel i USA. Likevel blir det smuglet av kriminelle organisasjoner, inkludert det mexicanske Sinaloa-kartellet.
[ Hva skulle du med den masteroppgaven da, Kjerkol? ]
Det finnes ikke noe enkelttiltak som kan stoppe de kriminelles makt: Det krever globalt samarbeid på bred front, inkludert politisamarbeid, og samarbeid om å stoppe hvitvasking og illegale pengestrømmer. Og det krever ansvarliggjøring av alle parter, også brukerne her i Norge.
I dag er det vanlige borgere i land som Ecuador som betaler den høyeste prisen for kartellenes makt. Om ikke vi i Europa står sammen med dem i dag, kan prisen også vi må betale fort bli veldig høy.