I opptakten til julefeiringen ble det skrevet historie i Berlin. Norske Equinor og tyske Sefe undertegnet en kjempestor gasskontrakt. De neste 15 årene skal Equinor levere norsk gass til en verdi av 585 milliarder kroner. Energien fra denne gassen tilsvarer to tredeler av den norske strømproduksjonen. I tillegg er det inngått en intensjonsavtale om salg av hydrogen i stor stil fra 2029 til 2060. Her det snakk om hydrogen med lavt karbonavtrykk.
«Dette er et svar på Europas behov for langsiktig og pålitelig energiforsyning, samtidig som det åpner en mulighet for avkarbonisering av industri i stor skala», sa konsernsjef Anders Opedal i Equinor da avtalen ble undertegnet 19. desember. Det hører med til bildet at statsminister Jonas Gahr Støre hyllet gassavtalen da han hadde oppsummerende pressekonferanse i Oslo samme dag. Støre innrømmet at han egentlig kunne ha tenkt seg å være i Berlin i stedet, men han valgte klokelig å holde fast på møtet med norsk presse.
[ Dagsavisen mener: Hurra for 30 år med EØS. ]
Den norske gassen er gull verdt. Og det på flere måter. Tyskland trenger mye gass, og gass er en god overgangsløsning i det grønne skiftet. Gass er nemlig mye bedre for klodens klima enn både kull og olje. Gass kan også brukes til å produsere hydrogen, som har den fordelen at det gir null CO2-utslipp ved forbrenning. Og dersom Equinor lykkes med planene om å kombinere hydrogenproduksjon med CO₂-fangst og lagring, kommer klodens klima enda bedre ut.
Tyskland er ille ute. I kjølvannet av Russlands invasjonskrig i Ukraina sørget Vladimir Putin å strupe salget av russisk gass til Europa. Tyskland ble hardest rammet siden landet hadde gjort seg svært avhengig av russisk gass. Her kom Norge inn som en reddende engel, via selskapene som produserer gass på norsk sokkel.
Målet må være at hele sokkelen blir elektrifisert.
I fjor leverte Equinor 37 prosent av Tysklands samlede gassbehov. Og nå kommer altså den nye gassavtalen på toppen av dette. Dette gassvolumet skal riktignok ikke bare gå til Tyskland, men også leveres til Nederland og Storbritannia. For å gjøre bildet komplett bør det nevnes at Equinor (som da het Statoil) har hatt et sterkt energisamarbeid med Tyskland siden oppstarten av norsk gasseksport i 1977.
Nå er situasjonen at verden er i en klimakrise som det haster å gjøre noe med. Men både eksperter og politikere strides om hva som er gode løsninger, på kort så vel som lang sikt. Det er relativt bred politisk enighet i Norge om at veien videre er å utvikle, ikke avvikle, den norske olje- og gassproduksjonen.
Verden vil trenge olje og gass i flere tiår framover. Derfor bør ikke Norge stoppe å lete etter petroleumsressurser på norsk sokkel. Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet er patente partier i så måte.
Norge har mye energi å hente på å oppgradere og modernisere eksisterende vannkraftverk. Videre må det satses massivt på mer på fornybar energi, først og fremst i form av vindkraft og solenergi. Den fornybare energien må bygges på skuldrene av olje- og gassindustrien, ved å utnytte kompetansen og kapitalen i denne næringen.
[ Jo Moen Bredeveien: Da Erna ble blåst over ende. ]
Vi kan like det eller ikke, men faktum er at olje og gass har mye høyere lønnsomhet og energi i seg enn fornybare energikilder. Equinor illustrerer dette med følgende eksempel: Hver femte dag seiler det ut et skip med gass fra Hammerfest. Energimengden på dette skipet tilsvarer Drammens årlige forbruk av elektrisk energi. Tysklands 1539 havturbinder bruker 14 dager på å produsere den samme mengden elektrisitet.
Mesteparten av verdens transport, oppvarming og strømproduksjon skjer med fossil energi. Den fornybare elektrifiseringen av kloden går dessverre i sneglefart. Den norske elbilparken er et godt forbilde, men dette blir bare en ørliten dråpe i den globale sammenhengen. Olje og gass blir derfor avgjørende for å dekke verdens energibehov, som jo er ventet å øke i takt med forventet befolkningsvekst og økt levestandard.
Det er etterspørselen etter olje og gass som er problemet, ikke produksjonen. Derfor vil det være naivt av Norge å ensidig strupe produksjonen på norsk sokkel, for andre land står klare til eventuelt å overta dette markedet.
Vi må ikke glemme at olje og gass trengs for å produsere mange av de varene og dingsene vi kjøper eller omgir oss med. Dingser som mobiltelefoner, datamaskiner og tannbørster – bare for å nevne noen. Og hvor mye plast er det ikke i en moderne bil? Til og med vannbasert maling inneholder stoffer som stammer fra olje. Det positive er at produksjonen av slike produkter nå er i ferd med å bli utslippsfri.
[ Jo Moen Bredeveien: Venstre om, men hvordan? ]
Virksomheten på norsk sokkel gir store utslipp av CO₂ siden de fleste plattformene fortsatt drives med små gasskraftverk. Elektrifisering av sokkelen er derfor et viktig klimatiltak. Det store Johan Sverdrup-feltet er allerede nærmest utslippsfritt, takket være strøm fra land. Men en storstilt rensing på sokkelen er avhengig av at det blir produsert mye mer fornybar strøm i Norge. Vindkraft til havs er naturlig nok det mest nærliggende.
Målet må være at hele sokkelen blir elektrifisert innen 2050. Dette blir av mange karakterisert som symbolpolitikk, begrunnet med at den sparte gassen i stedet blir brent av kundene. Men elektrifisering på sokkelen er enkelt sagt som å kjøpe en elbil. Selv om bensinen fortsatt er tilgjengelig i markedet, blir utslippet fra bilkjøringen borte.
Tilbake til Tyskland: Norsk gass er ikke bare et effektivt klimatiltak og en håndsrekning til tyskerne. Gasseksporten er også et sikkerhetspolitisk forsvarsverk i en situasjon hvor Russlands krigføring i Ukraina utgjør en trussel mot Europa. Vladimir Putins uforutsigbarhet må heller ikke undervurderes.