Vi spiller alle en rolle, i samspill med den vi omgir oss med. Vi kan på en og samme tid være far, sønn og kjæreste, for eksempel.
Det er gjerne også slik at vi tilpasser oss menneskene rundt oss. Jeg kan være spilloppmakeren i én gruppe, lederen når det faller seg naturlig, eller innta rollen som den saklige, tilbakelente når den en kollega går fra helt gira til entusiasme og tilbake igjen.
Kort sagt: Vi blir den vi er i samspill med andre.
Det kan være deilig å få være han avbalanserte og tause i bakgrunnen når det butter litt
Det er kanskje derfor det er så stille fra Senterpartiet om dagen. Noen må spille rollen som saklig og avdempet ved siden av det hakket mer hysteriske Arbeiderpartiet.
Det er krisen – eller ikke-krisen, alt ettersom hvem som har ordet – i Arbeiderpartiet som stjeler overskriftene i avisene. Det er Aps internevaluering vi i mediene skriver om og ordene om å følge stjernene vi okker oss over.
Men også regjeringspartner Senterpartiet sliter på meningsmålingene. Også Sp har medlemmer som krever handling og nye veivalg. Og også Senterpartiet har evaluert valget i høst.
Det skjer bare i litt roligere omgivelser enn Arbeiderpartiet. Og holdes i litt mer forsiktige toner.
Det er selvsagt ikke bare rolleteori som forklarer hvorfor. Det kan faktisk handle om et det store flertallet i Senterpartiet tross alt er ganske fornøyd med situasjonen. Det går ikke like bra som man drømte om for tre år siden, så absolutt ikke. Men det går bedre enn man kunne frykte.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Senterpartiet fikk 217.608 stemmer i kommunevalget i høst, eller 8,2 prosent. Det er ikke skrekkelig dårlige tall i historisk kontekst. På den andre siden: I 2019 fikk partiet 386.320 stemmer. Det betyr at to av fem velgere er borte.
I Senterpartiets evalueringsrapport som i stillhet ble sluppet på partiets hjemmeside i forrige uke, diskuteres årsakene til dette fallet i en saklig tone. Som for å understreke at dette ikke er tabloid stoff, slår rapporten fast at «Senterpartiet har en klar overvekt av sine velgere i rurale strøk». Jo takk.
Men det er også erkjennelser av mer tungtveiende art her. Om saker som ble lansert for sent, og om hvordan den dårlige stemningen rundt regjeringen sto i veien for mange kandidater.
Det er da også regjeringsslitasje som oppgis som en av hovedgrunnene til at Senterpartiet gjorde et i beste fall brukbart valg i høst. Så kan man selvsagt velge å gjøre seg lystig over at en slik slitasje innfinner seg allerede etter to år, eller man kan velge å ta påstanden på alvor.
Og trolig ligger det en sannhet her: Få regjeringer har fått en like tøff start som denne. Mye skyldes verdens beskaffenhet, og en god del er selvforskyldt. Gode politiske saker drukner lett i dårlige saker om habilitet, for å si det slik.
[ Stian Bromark: Tikk takk for TikTok ]
Og krise, krig og dyrtid preger oss alle. Det er ingen lett sak å styre landet i en slik tid, og enda mindre når befolkningen er godt vant fra før.
Senterpartiet klarer ikke helt å unngå «det er kommunikasjonen, ikke politikken»-syndromet, de heller. Evalueringsrapporten slår fast at medienarrativet i valgkampen handlet om Ap mot Høyre, og enda verre for de andre politiske prosjektene: Om Jonas vs. Erna. Slik ble det vanskelig for andre partier å få ut budskapet sitt.
Det er likevel ikke krise som preger evalueringen til juniorpartneren i regjeringen Støre. Og det er ikke så rart, for verden er egentlig ganske god med Senterpartiet.
For å ta det mest åpenbare: Det er Senterpartiets drømmeregjering som styrer landet. Siden valgkampen til stortingsvalget i 2017 har partileder Trygve Slagsvold Vedum snakket om en «Senterpartiet-Ap-basert» regjering. Nå er den regjeringen et faktum.
Og som det står i evalueringsrapporten: Senterpartiet har statsråder på så godt som alle politikkområder partiet har prioritert. Med 28 seter har Senterpartiet også en langt større stortingsgruppe enn partiet er vant til.
Denne plattformen gir «en gylden mulighet til å jobbe fram politiske saker til politiske beslutninger vi mener er viktig for å bygge opp et godt samfunn», mener partiet selv.
[ Kjetil Staalesen: Hvordan fikk vi det egentlig så bra her i landet? ]
Mange velgere, kanskje spesielt blant avhopperne fra partier til venstre for Senterpartiet, trodde at Vedum og hans flokk i regjering ville bety et grunnleggende oppgjør med tidsånden. For dem er nok ikke denne evalueringsrapporten et godt signal.
Men blant de mer tradisjonelle Sp-velgerne er det færre som venter seg brå kast.
De fleste skulle nok gjerne sett bedre kontroll over strømprisen, men liker signalene om å kanskje ikke fornye kablene til Danmark om noen år. Utover det er mange fornøyd med at Nesna har gjenoppstått, at landbruksoppgjørene har vært romslige, og at fylker og politikontor gjenoppstår. Det er ikke spektakulært, men det er mye bedre enn en Høyre-regjering og politisk villet sentralisering.
Det er dette segmentet partistrategene lener seg mot når de peker ut retningen framover: Senterpartiet må bare stå i stormen, fortsette som nå – og håpe at styringsrenta og dyrtiden gir bedre forhold inn mot valget i 2025.
Det er en sårbar strategi, som lett kan forkludres av hendelser hinsidig norsk parlamentarisk kontroll. Men det er også en strategi som kan vise seg å fungere.
I mellomtiden må Senterpartiet håpe at avmakten ikke blir for overtydelig mens partiet flikker og desentraliserer og gjør litt usynlige, men betydningsfulle grep i mellomtiden. Og slipper unna den verste kritikken i ly av den høylytte krisen (eller ikke-krisen) i det andre regjeringspartiet.
Det er en rolle Senterpartiet er komfortabelt med i utgangen av 2023. Det kan være deilig å få være han avbalanserte og tause i bakgrunnen når det butter litt.
