Med jevne mellomrom dukker det opp påstander om at nå kommer Senterpartiet til å trekke seg fra regjering. Nå? Eller nå!
Hva med nå, en regnfull høstdag i september 2023? Etter et valg der partiet ser ut til å ende et sted like under åtte prosent (TV2s prognose klokka 21) og i overkant av ni (NRKs prognose)? Ned seks-sju prosentpoeng fra valget for fire år siden?
Senterpartiet fikk sin drømmeregjering. Hvorfor skulle partiet ønske å forlate den?
Svaret er det samme nå som da som neste gang: Nei, Senterpartiet kommer ikke til å trekke seg fra regjering. Av flere årsaker, der den viktigste kanskje er at partiet er seg selv.
I det ligger det at det er selve kjernen i den senterpartiske selvforståelsen at partiet tar ansvar. Senterpartiet stikker ikke av bare fordi det blåser litt.
Slik er livet i landbruket, som Senterpartiet kan mer om enn de fleste: Man må opp om morgenen, uansett vær. Slik jobber man møysommelig og metodisk, og skritt for skritt forsøker man å etterlate til nye generasjoner noe enda bedre enn man selv overtok fra generasjonen før.
Så ja, Senterpartiet blir sittende. Og slett ikke bare for å ta ansvar. Sett fra Senterpartiet får regjeringen ganske mye gjort.
Det blir flere nye politisteder rundt i landet. Nesna tilbyr lærerutdanning igjen nå, og det blir mulighet til å ta medisinstudier i Gjøvik fra neste høst. Tromsø får et nytt fagmiljø i økonomi rundt Folketrygdfondet, det blir beredskapslager for korn, landbruket får gode oppgjør og alle får gratis og billigere ferje landet over.
Det ble ikke uttelling for disse sakene i valget denne gangen. Men når Senterpartiet gjør opp regning, er det nokså bred enighet internt om at det ikke er småtterier, det partiet har oppnådd.
Det er dessuten et aspekt som gjerne glemmes når man snakker om regjeringen Støre, og om Senterpartiets rolle som juniorpartner i den: SV ville inn i regjering i utgangspunktet. Jonas Gahr Støre gikk til valg på en regjering der SV skulle være med. Bare Senterpartiet strittet imot. Bare Senterpartiet snakket om en topartiregjering.
[ Jo Moen Bredeveien: Militærkuppet høyresidens store tenker kalte «et mirakel» ]
Det betyr at Senterpartiet fikk sin drømmeregjering. Hvorfor skulle partiet ønske å forlate den?
Så er det også sant at historisk er ikke valgresultat særlig svakt for Senterpartiet, det er bare det at partiet fløy så høyt da Trygve Slagsvold Vedum ledet motstanden mot Erna Solbergs borgerlige regjering at alt som kom etterpå nesten måtte bli en nedtur.
Det finnes med andre ord mye god trøst for Senterpartiet. Og knapt noen grunner til å snu om regjeringsprosjektet.
Det betyr likevel ikke at det ikke vil smerte for Senterpartiet å miste mange av sine nesten 250 ordførere og varaordførere. Det vil ikke gjøre partiledelsen veldig populær mange steder at partiet måtte se oppslutningen halvert og enda verre, og at ordførerklubber må sendes videre.
På samme måte er det et faresignal at Senterpartiet ikke har fått «sine» velgere ned fra gjerdet. Altfor mange av partiets potensielle velgere ser ut til å ha gått til Høyre, eller til INP. Det viser tydelig at Senterpartiet må skape ny entusiasme før neste valg, stortingsvalget høsten 2025.
Men det er langt dit. Nå skal Senterpartiet forhandle seg fram til så mange ordførere som mulig rundt om i landet – og noen til på toppen av det.
Så skal partiet styre landet, akkurat som det gjorde i går og dagen før det. Og skritt for skritt forme landet i sitt bilde.
