Kommentar

Vedum har grep om de lange linjene

Senterpartiets vekst handler om de virkelig lange konfliktlinjene i det norske samfunnet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Visste du at det finnes et Oslo-lag i Sp? Selvsagt vet du det. Nå. Du vurderer kanskje å stemme på dem, til og med. Men forrige gang? I 2017 fikk partiet 2,1 prosent av stemmene i Oslo.

Null mandater på Stortinget. Nesten ikke til stede. Ubehjelpelige bønder i byen.

Les også: «Det er nesten uhørt: Senterpartiet går for to mandater i Oslo i høst»

I dag måles Senterpartiet rundt seks prosent i Oslo, og kan få to stortingsrepresentanter fra hovedstaden. Fylkeslaget i Oslo har doblet medlemsmassen siden forrige stortingsvalg. Det hele toppet seg med den profilerte overgangen til veteranen Jan Bøhler fra Arbeiderpartiet til Sp i fjor høst.

Jo da, tallene er – foreløpig – små. Men også det som skjer i Oslo er en del av det politiske jordskjelvet som er Senterpartiet under Trygve Slagsvold Vedums ledelse.

Det er vanskelig å se her og nå hva som skal stoppe videre vekst i Oslo.

Som i resten av landet vinner Senterpartiet nye velgere ved å være tydelige i retorikken mot økende forskjeller, både geografisk og sosialt. Sentrum og periferi, med den store, norske statsviteren Stein Rokkans ord. Hvor du bor avgjør hvor du står. Men også Rokkans to andre dimensjoner: Økonomi og kultur. Karl Marx og Pierre Bourdieu, om du vil. Som er like gangbar politisk tale i Oslo som i resten av landet.

Det kan være langt fra Stortinget til Stovner øst i Oslo, langs alle de tre aksene til Rokkan.

Les også: «Kan de ikke tenke seg at ferjetrafikken finansieres med taxfreesalg?»

Veksten har avtatt noe i de siste meningsmålingene. Men Senterpartiet flyr høyt 202 dager før valget fordi partiet representerer noe – og noen. Geografisk, sosialt og kulturelt. Og partiets politikere, både nasjonalt og lokalt, gjør sine folkelige røtter til en dyd. Slik Arbeiderpartiet en gang gjorde.

Dette er den lange konfliktlinjen i Norge som avisene faktisk får plass til å diskutere mellom alle hylene om ulv, populisme og dieselbiler hver gang Senterpartiet skal analyseres.

By mot land, og økende forskjeller mellom folk i Norge.

Men så er det konfliktlinjen de fleste glemmer. Den som gir Sp en plattform å ta sats fra i Oslo.

Det er først og fremst ett kort som vil kunne gi partiet videre oppdrift i hovedstaden: Kampen for å bevare Ullevål sykehus. Arbeiderpartiets vingling i den saken bidrar til Sps vekst. Nylig snudde Oslo Ap om Ullevål, og var plutselig imot å legge sykehustomta ut for salg. Allerede neste dag gikk partiets tunge nasjonale kanoner ut og slo fast at Arbeiderpartiet fortsatt vil legge ned Ullevål.

Ullevål sykehus er en vinnersak fordi den er konkret.

Men også fordi det er en sak som setter ting på spissen. Senterpartiet er, i motsetning til Ap, motstander av foretaksmodellen for sykehusene. Det gir partiet muligheten til å presentere følgende resonnement: Senterpartiet er imot å finansiere sykehusene som private bedrifter, partiet vil ha demokratisk kontroll over helsesektoren. Det som skjer i Ullevålsaken er at det offentlige selger en attraktiv tomt for å finansiere et nytt sykehus.

Les også: «Selv om jeg er uenig: Det var kanskje ikke så ille det Carl I. Hagen sa, likevel?»

Eller som det heter når Ilsengbonden Vedum snakker om storbyen Oslo: «Det blir helt feil å utvikle landets hovedstad ut fra bedriftsøkonomisk tenkning».

Både politisk og retorisk er dette budskapet som skapt for å lokke mange tradisjonelle sosialdemokrater til å følge i Jan Bøhlers fotspor.

Klassekampens politiske redaktør Bjørgulv Braanen har argumentert for at Senterpartiet under Vedum skriver seg inn i tradisjonen fra Venstre-høvdingene Johan Sverdrup og Johan Castberg. Du vet, «al Magt og Kraft samles her i denne Sal» og kampen for demokratisk kontroll over naturressursene. Kampen for småkårsfolk i by og bygd.

Den tradisjonen arbeiderbevegelsen fulgte og fordypet i det forrige århundret.

Det er spor av denne tankegangen når Senterpartiets folk hele tida snakker om folkestyre. Når Vedum kritiserer at styreleder Svein Gjedrem i Helse Sør-Øst har mer makt i Ullevål-saken enn de folkevalgte politikerne. «Embetsmannen» Gjedrem, som det heter når Vedum snakker.

Les også: Senterpartiet reagerer på koronastøtte: – Krisepakken er ikke for boligspekulanter (+)

Sykehussaken blir på den måten en del av en 150 år lang konfliktlinje i norsk politikk. Kampen for folkestyre, mot embetsmannsstyre.

Det samme gjelder politireformen. Regjeringen, støttet av Ap, har flyttet makt fra politikerne til Politidirektoratet. Den som har makt skal kunne bli kastet av velgerne i et folkestyre.

Men velgerne kan ikke kaste direktørene. Eller embetsmennene, om du vil.

Visst ligger det både populisme, politisk teft og reaktive impulser bak Senterpartiets vekst. Men både offentligheten og politiske motstandere gjør klokt i å grave dypere enn som så. Den tradisjonen Senterpartiet skriver seg inn i, har pleid å gi voldsomt kraft i vår politiske historie.

Om partiet får like godt fotfeste i Groruddalen som i Gudbrandsdalen, må vi opp ganske mange knepp på Richters skala for å måle omfanget av det politiske jordskjelvet.

Les også: «Hva er forskjellen på en Sp-velger og en ulv?»

Jo Moen Bredeveien

Kommentator i Dagsavisen

Mer fra: Kommentar