De aller fleste av oss som jobber og bor i Norge synes det er ganske OK. Lønn, arbeidstid, rettigheter, muligheten til å si fra om ting som er galt, muligheter til å påvirke egen arbeidsdag og egne oppgaver. Vi har pauser, kolleger, feriepenger og verneombud.
De fleste skjønner at dette ikke har kommet av seg selv og vi er også klar over at det slett ikke er alle som har det like bra på jobb som oss. Eller de fleste av oss, da. I randsonen av det organiserte arbeidslivet er det ganske mange mennesker som går på jobb også i Norge uten å ha tilgang til kaffeautomat og stillerom, for å si det sånn.
Etter at smarttelefonen havnet i lomma til de fleste av oss har mye endret seg i arbeidslivet. Navn som delingsøkonomi, app-økonomi og plattformøkonomi, kastes rundt og beskriver på ulike vis et arbeidsliv som er både veldig moderne og ekstremt gammeldags, på en gang. Moderne i så måte at det som pleide å være science fiction – plukk opp en dings fra lomma, fortell den hva du vil ha til middag, og opplev at den varme maten leveres på døra di 45 minutter senere – nå er et faktum. Gammeldags i så måte at mange av selskapene som leverer slike tjenester nekter å anerkjenne sine ansatte som nettopp det, ansatte. Nekter å forhandle kollektivt, nekter å dele informasjon om beslutningsrutiner og ansvar. Akkurat som arbeidsgivere flest for over 100 år siden. Før vi rydda opp med tariffavtaler og arbeidsmiljølover.
Det mangler ikke på godt finansierte bedrifter som vil «disrupte» etablerte næringer ved å splitte og herske overfor de menneskene som faktisk leverer tjenestene ut til oss kunder. Enten disse jobber som drosjesjåfører, sykkelbud, kokker, korrekturlesere eller programmerere. Den som eier plattformen delegerer arbeidet og dikterer betingelsene.
Går dette gjennom vil arbeidsfolk i langt større grad kunne kreve å bli anerkjent som ansatte.
Å være selvstendig næringsdrivende fremstilles alltid som noe som gir mye frihet. Og har du høy kompetanse og lav konkurranse er dette svært attraktivt. Men det er forskjell på arbeidslivet til en forretningsadvokat som leier et kontor i et fellesskap, og en frisør som leier en stol i en salong, for å si det pent.
Både i Delingsøkonomiutvalget (2017) og i Utredningen om Fremtidens arbeidsliv (2021) var innstillingene delt mellom arbeidstaker- og arbeidsgiversiden i utvalgene når det kom til spørsmål om tilknytning til arbeidslivet, hva er en arbeidstaker og slikt. Helt klassisk interessekonflikt, altså.
I godt organiserte Norge førte interessekamp fram til at Uber valgte heller å trekke seg ut av Norge enn å følge norske lover, og at Foodora valgte å bli og akseptere tariffavtale etter en streik. I resten av verden gjør disse og tusen andre selskaper omtrent som de vil. Men dette kan muligens være i endring. Den 13. desember ble EU-parlamentet og EU-rådet enige om en politikk som skal gi en bedre hverdag til arbeidstakere i Hele Europa. Internasjonal fagbevegelse har jobbet knallhardt med dette. Går dette gjennom vil arbeidsfolk i langt større grad kunne kreve å bli anerkjent som ansatte, med de rettigheter det gir. Dette er svært løfterikt.
Vårt arbeidsliv har for lengst blitt internasjonalt og det er svært vanskelig for ett land alene å forsvare en høyere standard. Varer og tjenester handles over grenser og man risikerer å bli enten utkonkurrert eller akterutseilt hvis man ikke får med seg andre land når teknologi og nye prosesser innføres.
Fagbevegelsen og EU er faktisk de eneste to internasjonale institusjonene som har makt til å løfte arbeidsfolk som gruppe, i vår del av verden. Begge er visst åpne for nye medlemmer.