Hva har nederlandske DIF Capital Partners, franske EDF Invest, franske Vauban Infrastructure Partners, svenske EQT Infrastructure og canadiske CBRE Caledon Capital Management til felles?
Jo, utover å være utenlandske oppkjøpsfond (private equity) driver disse selskapene nesten alle de såkalt gratis ferjerutene i Norge som norske skattebetalere betaler for.
Så mens norsk næringsliv fra nord til sør freser mot regjeringen etter to år med uforutsigbare rammebetingelser og skatteøkninger som driver norske investorer og gründere ut av landet, har regjeringen sørget for gode, stabile rammebetingelser for utenlandske private equity-selskaper. Den så jeg ikke komme.
Næringslivet lytter til svarene, og de er ikke imponert
Før valget i 2021 manglet det ikke på bedriftsledere og næringslivsaktører som sa de ønsket seg mer aktiv næringspolitikk. I deres ører hørtes nemlig dette ut som at nettopp de ville bli tilgodesett med milde gaver fra staten, enten som direkte subsidier, svært gunstige ordninger for finansiering, skattelette eller andre økonomiske insentiver. Selv om de ble advart om å være forsiktige med hva de ønsket seg, virket det som om mange et øyeblikk glemte den gamle økonomiske regelen, ofte forkortet til TINSTAAFL – there is no such thing as a free lunch.
Eller sagt på norsk, ingenting er gratis. Får du salt snacks i baren når du kjøper en øl, så er det for at du skal bli tørst nok til å kjøpe en øl til. Hvis noen spanderer en lunsj eller middag, så er det fordi de vil ha noe av deg. Politikere burde derfor være oppmerksomme på det vi kan kalle BEIT − Bordplasseringen Er Ikke Tilfeldig. Du sitter antakeligvis med noen som har eller vil ha en egen post på statsbudsjettet.
Det næringslivet glemte var at staten gir med den ene hånda og tar med den andre. Så langt har aktiv næringspolitikk betydd at det store flertall betaler for noen industrisatsinger gjennom økt formuesskatt, økt utbytteskatt, økt arbeidsgiveravgift, økt politisk risiko, grunnrenteskatt, usikkerhet, utflating av investeringer og en utredning av EØS-avtalen.
I mine ti år på bedriftsbesøk i hele landet som stortingsrepresentant, har jeg aldri opplevd næringslivet så rasende og fortvilet som nå. Det var misnøye med Høyre i regjering også, og klare tilbakemeldinger om rammebetingelser, konkurranseforhold − og la oss være ærlige − reinspikka særinteresser. Det er lov. Det er min jobb å skille særinteresser og samfunnsinteresser. Men når dagens kritikk målbæres til regjeringspartiene, virker det som om de er mer opptatt av retoriske finter mot opposisjonspartiene enn å svare skikkelig. I tillegg drives dobbeltkommunikasjon over en lav sko.
Den ene dagen innrømmer næringsminister Jan Christian Vestre i «Dagsnytt 18» at formuesskatten faktisk har svakheter, den neste dagen står representanter fra Arbeiderpartiet i Stortinget og kaller reduksjoner i formuesskatten for skattelette til rikinger. Tidligere nestleder i regjeringspartiet Ap, Bjørn Skjæran, brukte faktisk begrepet «usosial motorsag» da han skulle stille spørsmål til Høyres nestleder Tina Bru under stortingsdebatten om statsbudsjettet.
Mens næringsministeren snakker på inn- og utpust om at investeringsaktiviteten er høy, at det skapes arbeidsplasser og at det de siste årene har kommet mange nyetableringer, opplever næringsdrivende usikkerhet og investorflukt.
Men mye av det regjeringen skryter av er en naturlig følge av en opphenting av økonomien etter pandemien. Antall nyetableringer er omtrent det samme nivået som Solberg-regjeringens sine siste kvartal. Utfordringen er å skalere og ekspandere når en såkalt midlertidig, situasjonsbestemt forhøyet arbeidsgiveravgift gjør det dyrere å ansette, økt politisk risiko gjør investorene mer skeptiske og utsiktene til å få igjen for innsats og risiko reduseres av økte skatter.
For når Arbeiderpartiet bruker sine retoriske finter på Høyre som målbærer kritikken vi hører fra små og store bedrifter land og strand rundt, så lytter også næringslivet til svarene. Og de er ikke imponert.
Denne uken avla statsminister Jonas Gahr Støre Stortinget en visitt under finansdebatten. I sitt fem minutters innlegg sa han at regjeringen har en plan for landets økonomi. Det er nettopp det jeg er redd for.
For så langt har ikke det vært gode nyheter for den fremtidige verdiskapingen som skal finansiere velferden vår. For da regjeringspartiene bød næringslivet opp til dans, var det ikke til verdiskapingsvals, men til politisk risikodisco.