«Arbeidende fattige» er to ord som ikke burde høre sammen. Arbeider man, skal man ikke være fattig. Ikke i sosialdemokratiet. Likevel viser en fersk rapport fra Fafo at de to ordene henger sammen.
Rapporten forteller at 14 prosent av dem som må stille seg i matkø, er i arbeid, mens det store flertallet er folk som er tilknyttet Nav, men ikke mottar tilstrekkelig hjelp. Over halvparten av de som fyller opp matkøene er foreldre med barn. Over 11.000 mennesker i Norge som er i fulltidsjobb må ta lua i hånda og be om mat.
Butikkmedarbeider Edvin Velle (18), ser dyrtiden på kundene som handler.
«Rentehopp er ikke bare et tall på en skjerm. Det er også det flakkende blikket som ser over kvitteringen sin flere ganger etter betalingen. Det er kunden som diskret legger en brus til side eller kjøper en halvdårlig pære på 40 prosent tilbud», skriver Velle i Klassekampen, og spør: «Hvordan skal de jeg møter i kassa ha troa på sosialdemokratiet?»
LO-leder Peggy Hessen Følsvik ber regjeringen gjøre mer for å lose folk gjennom dyrtida – og legger særlig vekt på rentepolitikken. LO-lederen ønsker sterkere styring av Norges Banks mandat og kontroll på strømpriser. I tillegg ber hun statsministeren om å gjøre noe med fattigdommen.
Polariserende retorikk kommer av et polarisert samfunn, som igjen kommer naturlig av et klassesamfunn som alle tall tyder på at vi er i dag.
Tidligere industriarbeider og mangeårig miljøvernminister for Arbeiderpartiet, også kjent som «leppa fra Grorud», Thorbjørn Berntsen, er aktuell med boka «Hva skjedde – og hva skjer», etter samtaler med Hans Olav Lahlum.
Berntsen, som selv kjente de harde etterkrigsårene med fattigdom på kroppen i form av ertestuing som pålegg på brødskiva, sier til Fri Fagbevegelse at han blir fysisk syk av å se de stadig voksende matkøene.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/HVXSD74QAXXOUSB6K6CL4W7DWU.jpg)
Berntsen forteller i boka om den nedverdigende følelsen av å være barn og få beskjeden fra den snille damen bak kassen på butikken om at familien hans ikke kunne få mer på krita før den tidligere gjelden var betalt:
«Jeg fikk med meg et brød til slutt, men har vel aldri følt meg så liten. Den opplevelsen ble sittende i meg og ble en påminnelse om hvor vondt det er å være fattig».
Berntsen mener strømstøtteordning og økning i barnetrygd monner, men at det ikke er nok. Han ønsker å innføre makspriser på en del dagligvarer som melk og brød.
I boka gir Arbeiderparti-veteranen honnør til næringsminister Jan Christian Vestre: «Jeg har stor sans for Jan Christian Vestre som nestleder og statsråd, selv om han jo også kommer fra en borgerlig familie», sier Berntsen.
Tidligere denne uka gikk Vestre hardt ut mot venstresidens «polariserende retorikk», når de bruker ord som «velferdsprofitører» og «laksebaroner». Mon tro om han mener Berntsens omtale av han som «borgerlig» også er polariserende?
Jeg tror ikke Berntsen vil være særlig enig med Vestre i at det er her skoa trykker for velgerne. Polariserende retorikk kommer av et polarisert samfunn, som igjen kommer naturlig av et klassesamfunn som alle tall tyder på at vi er i dag.
Det er ikke et problem at noen er rike. Det er derimot et problem at noen blir rikere mens andre blir stadig fattigere. Dette er så åpenbart at de fleste økonomer som venstresiden har styrt etter modellene til, har skrevet dette ned i tjukke bøker i 150 år.
Formuene til laksemilliardærene og velferdsprofitørene kunne nemlig mettet munnene som nå står i matkø. Folk som har flyktet fra krig og arbeidende fattige kunne fått næring i kroppen som de trenger for å overleve og arbeide videre, om de som tjener seg styrtrike på våre felles naturressurser som laksen, eller de som mottar våre skattepenger som er bevilget til barn, syke og eldre, hadde bidratt mer til fellesskapet.
For fra 2021 til 2022, mens arbeidere havnet i matkø, fikk Norge 104.000 nye dollarmillionærer, altså folk som har formue på over ti millioner kroner. Dette ifølge tall Agendas Trine Østereng har hentet fra Global Wealth Report for 2023.
Den svenske forfatteren Åsa Linderborg advarte i 2014 mot en tikkende klassebombe bestående av arbeidere fra blant annet hotell og restaurant, handel, renhold, og transport, i tillegg til deltidsarbeidere og vikarer som ikke har langvarige jobber nok til å gi en slags identitet, eller mulighet til å protestere – fordi de alle kan byttes ut.
Linderborg advarte at om ikke sosialdemokratiet fant en progressiv politikk som fanger opp klassen flere kaller prekariatet – en klasse som består av mennesker med proletære egenskaper i en prekær situasjon – venter noe ubehagelig. I USA og Europa har denne klassen både eksistert og vokst lengre enn i Norge, og har markert seg hos ytre høyre-partier.
Når sosialdemokratiet fornedrer folk til å måtte stå i matkø, fornedrer også sosialdemokratiet seg selv.
Det er ikke noe som bare plutselig kom, at over 151.000 husholdninger i Norge sliter økonomisk. Det er en villet politikk over tid. Noen har drevet en svært effektiv klassekamp de siste tredve årene, og det er ikke venstresiden. De har lyktes i alle sine forsøk på å gjøre arbeiderklassen og middelklassen i Norge mer avmektig.
På slutten av egen bok siterer Thorbjørn Berntsen en av Sveriges store sosialdemokratiske tenkere og finansministre fra mellomkrigstiden, Ernst Wigforss: «Om samfunnsendringene har en verdi, om sosialismen har en verdi, så er det nettopp fordi at gjennom den skapes det bedre forutsetninger for mennesker til å elske samt til å lide, arbeide, håpe og tro – og til å leve i naturen, blant venner og kamerater, med en sterk opplevelse av at livet er verdt å leve.»
Skal man stoppe hat og polarisering, bør kanskje flere ta til seg Wigforss’ ord. Skal man stoppe den effektive klassekampen som kjempes mot alle lønnsmottagere i Norge, er man nødt til å kjempe klassekamp tilbake. Når sosialdemokratiet fornedrer folk til å måtte stå i matkø, fornedrer også sosialdemokratiet seg selv.