Forfatteren Édouard Louis tok i 2015 et oppgjør med den franske arbeiderklassens råskap med boka «Farvel til Eddy Belleguele». Debutromanen hans skapte debatt, også utenfor de litterære sirkler. Louis skildrer på mesterlig vis fattigdom og arbeidsledighet i møte med verdikampene i samfunnet.
Nå skriver han om broren, som døde, 38 år gammel. Han var homofob og rasist. «Da han fikk vite at jeg var homofil, sa han at han skulle slå meg til jeg ble heterofil», skriver Louis. Likevel søker Louis å forstå han, i sitt bestillingsverk til Litteraturhuset: «Broren min. Et manifest for arbeiderklassen».
I manifestet kritiserer Louis et politisk landskap der kjærlighet og politikk blir forvekslet, og utfordrer den skeive bevegelsen, feminister og antirasister. Han mener at et sentimentalt språk har erstattet politisk kamp, når man kaller kvinner vakre og sterke, skeive vidunderlige helter, og muslimer gode, og at denne tilnærmingen til politisk virkelighet er problematisk:
«Hvis politikk betinges av kjærlighet, hva skjer så med mennesker som broren min, som slo mennesker og dyr han hadde rundt seg? Hvis progressiv politikk betinges av kjærlighet, blir disse menneskene sett på som monstre, og politikken prøver da ikke å løse det bakenforliggende problemet», skriver Louis.
[ Lars West Johnsen: Nå henger alt sammen med alt ]
Liberalismen har alltid vært en naturlig del av den skeive kampen, som handlet om seksuell frigjøring. Men den har også sneket seg inn i den feministiske og antirasistiske bevegelsen − to bevegelser som var en naturlig del av klassekampen. Klarer vi å innse når liberale verdikamper kan krasje med klassekampen, uten å begynne å hate hverandre?
Som når Aps homonettverk tidligere i år foreslo å fjerne sexkjøploven, begrunnet med at opptil flere transpersoner ser seg nødt til å selge sex, som følge av utenforskap og arbeidsledighet. Forsvarer man sexkjøploven, som absolutt ikke er perfekt i seg selv, får man raskt og effektivt merkelappene SWERF og TERF. Altså en «sex worker excluding radical feminist» og «trans person excluding radical feminist». Tradisjonell kvinnekamp og klassekamp blir altså forvekslet med hat. Liberalismen har hvisket ut maktanalysen, og plutselig er kvinnesaksforkjemperne selve undertrykkerne, når de påpeker at liberalisering for noen få går på bekostning av mange.
Eksemplene fra det skeive miljøet er flere: Foreningen Fri tar til orde for å legalisere surrogati i Norge. Surrogati er forbundet med slavehandel og salg av kropp. Rike kvinner som The Kardashians betaler fattige kvinner for å bære fram barna deres. Her tråkker liberalismen igjen inn i kvinne- og klassekampen. Og er kampen for surrogati skeiv kamp? Beklager, men jeg klarer ikke å se det. Altruisme i et turbokapitalistisk samfunn ender langt unna det altruistiske. Sagt med andre ord: Penger og makt trumfer nestekjærlighet.
Vi kan ikke la symbolikk erstatte politikk.
Feministene har kritisert liberalismen i egen bevegelse i noen år. Blant annet har Barbara Ehrenreich, Nina Björk, Åsa Linderborg og flere tatt et oppgjør med feminismen i det 21. århundre som har handlet om å «knuse glasstak».
I boka «The case against the sexual revolution» tar den britiske forfatteren Louise Perry et oppgjør med den seksuelle frigjøringsbevegelsen som erstattet den økonomiske kvinnekampen. Flere har beskyldt henne for å være konservativ, mens andre mener hun skriver med sterkt antikapitalistisk blikk. Blant annet får hun svært gode skussmål av The Guardians Rachel Cooke, som beskriver en verden der sex kun er en fritidsaktivitet, og kvinner får beskjed om at de må nyte porno, like «sexarbeid», knulle som en mann og ikke sende tekstmeldinger etterpå – og feire dette som likestilling.
Vi kan ikke slutte å ta verdiliberale kamper. Men vi må bli flinkere til å skolere hverandre politisk, slik at vi er i stand til å kjenne igjen en ideologi når den sniker seg inn på tvers av vår felles store kamp, klassekampen. Vi må være våkne for å se når symbolikk overskygger politikk.
Jeg gidder ikke å ta kampen for polyamorøse, eller støtte opp om «skeive trafikklys». Jeg gidder ikke bli sur på Olav Thon når han ikke flagger med regnbueflagget på Thon Hotels – han flagger nemlig aldri på 1. mai heller.
[ Lars West Johnsen: Jappetid for Jonas ]
Den danske psykologen og forfatteren Glenn Bech kom i fjor høst med boka «Jeg anerkender ikke længere jeres autoritet». Bech er selv homofil, og tar et oppgjør med et middelklassesyn i den skeive kampen, som ikke lenger virker å forstå arbeiderklassen.
Bech ønsker å få klasseperspektivet inn i det skeive miljøet, uten å brenne broer: «Det oppsto på et tidspunkt en idé om at vi alle var i samme båt, og så lot vi som om det var sant. Så begynte vi på et tidspunkt å tenke at det er noe med kjønn som gjør at vi ikke er i samme båt, og deretter hudfarge», sa han til nettmagasinet Blikk.
Bech mener det sosioøkonomiske, altså klasse, angår og gjennomtrenger alle disse identitetene. Den homofile danskens hovedfiende er «the one percent».
Vi kan ikke la symbolikk erstatte politikk. Liberalismen får oss til å bli navlebeskuende egotripper. Jeg tror det er lurt av venstresida å innse at de har mislyktes med å forene verdikamper og store sosiale reformer. Derfor bør det heller ikke komme som noe sjokk på venstresida at stadig færre stemmer på dem, når de lar verdikamper overskygge klassekampen.
Skal vi forhindre akkurat det, tror jeg vi skal lytte enda mer til stemmer som Édouard Louis og Glenn Bech. De får oss nemlig til å zoome ut av vår egen navle, og se utover hele samfunnet. Det er mulig du er uenig i dette, men da er også sannsynligheten stor for at du har mer enn nok penger på kontoen.