Det er våren 2025. Etter halvannet år i skyggene stiger Sindre Finnes fram igjen. I portrettintervjuer i Aftenposten og Dagens Næringsliv har han pratet ut om den vanskelige, tøffe tiden i 2023, om angeren etter å ha ledet sin kvinne bak lyset, og terapien for spillegalskapen. Om veien tilbake til kjærligheten med Erna Solberg. Intervjuet med NRKs Anne Lindmo har vært spesielt gripende.
På Høyres landsmøte denne våren har ektemannen til partiets ubestridte partileder og statsministerkandidat gått på talerstolen og levert en gripende tale om kraften i tilgivelse. Hånd i hånd står ekteparet foran en euforisk, trampeklappende landsmøtesal. Eg e jo så grådig glad i han, roper en tårevåt Erna Solberg.
Dagen derpå snakket vi om Solvang og ikke Solberg
Akkurat nå, mens vi venter på at Økokrim skal bestemme seg, er dette et vel så tenkelig scenario som det kommentariatet har forespeilet nasjonen denne uka: At Erna Solberg helt selvsagt må gå av som Høyre-leder etter å ha blitt satt i sjakk av sin ektemanns 3640 aksjehandler under hennes åtte år som statsminister. Soleklare brudd med føringene i bibelen «Håndbok for politisk ledelse». Ikke til å leve med for Høyre eller landet, har vi skrevet. Det så mange har ment har vært vanskelig inntil det umulige å se for seg, at hun kommer tilbake til statsministerboligen i Parkveien bak Slottet med Sindre Finnes under armen, er ikke det for Erna Solberg.
Dronninga er ikke satt i sjakk matt. Hun har slåss med alt hun har denne uka, med en helt klar og kjølig plan. Skyld skal legges på ektemannen. Solberg skal ikke bli med han ned. Hun kjøpte seg tid med å publisere ei tidslinje som ikke endret noe tirsdag kveld, så en pustepause onsdag, før hun stirret mediene i hvitøyet torsdag. Man skal ikke ta store avgjørelser mens det koker, var hennes budskap.
[ Magnus Forsberg: Erna og Sindre burde ikke slippes tilbake i statsministerboligen ]
Ikke la det være noen tvil: Torsdagens mediemaraton, 17 intervjuer, med pute-TV hos NRKs Fredrik Solvang som klimaks, var en maktdemonstrasjon av de helt sjeldne. Det fins ikke målestokk for slikt. Med emosjoner og ikke mannens millioner i fokus. Erna Solberg la seg torsdag på opptur, på en høyrebølge. Hun kom, så og vant. Og dagen derpå snakket vi om Solvang og ikke Solberg.
Etter å ha blitt kjeppjagd av pressen i ei uke, tok hun med innestemme initiativet tilbake. Hun druknet markedet, for å bruke høyrespråk. Oversvømte oss med Solberg i alle kanaler. Følelsen av eksklusivitet forsvant, unntakstilstanden ble avblåst. Smart, veldig smart, fru Finnes. Intervjuer? Det var mest audienser.
Erna Solberg vet at tida som går, temperaturen som synker og nye saker som kommer til i mediedrevet, er hennes beste allierte i denne stormen. Når habilitetssakene kommer opp for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité senere i høst, vil hun kunne forsvinne i mengden, gjemme seg bak skandaliserte statsråder og en statsminister med ansvar.
Legger Erna Solberg hånden til øret og lytter, vil hun kunne oppfatte lyden av luft som nå fisler ut av ballongen. Min lett humoristiske spådom i innledning på teksten, framskrivingen av ånden i begivenhetene i 2025, begynte allerede i går å gå i oppfyllelse: «Erna om de tøffe dagene med Sindre», lyste det fra VGs forside. I tillegg til at Solvang jo gikk Lindmo i næringa.
Ingenting i Ernas handlinger eller uttalelser i uka som gikk, tyder på at hun ikke akter å forfølge sine politiske mål − og bli statsminister i 2025. En ambisjon hun snakket om selv under den dramatiske pressekonferansen fredag i forrige uke. Med en slags ydmykhet legger hun sin skjebne i Høyres hender. Partiet hennes har slutta rekkene, fylkestopper og sentralstyret er ombord. De har erklært sin fulle tillit i beste Nord-Korea stil. Til lederen gjennom 19 år. Autokratiet truer, men hva så, når hun bringer gull og grønne skoger?
[ Jo Moen Bredeveien: Den svenske arvesynden ]
Høyre hadde ikke hatt statsministeren siden 1990 (da var Jan P. Syse blitt skandalisert av en økonomisk fillesak) før Solberg. Etter tiår med politisk ørkenvandring samlet hun partiet og borgerlig side, og ledet dem til maktens kilde. Det er drukket begjærlig siden. Etter den interne uroen i 2009 har det vært 14 år med «ro og suksess». Solberg alt sammen. Det er ingen opposisjon eller en reell opsjon at noen andre kan fylle hennes plass. Hun er den største i partiets historie. Hun vant valget for to uker siden. Høyre er blitt landets største parti på hennes vakt. Bare Økokrim, og en mulig siktelse av ektemannen for innsidehandel, kan velte Solbergs posisjon.
Hvordan hun tenker kom godt fram i et intervju med Aftenposten under valgkampen i begynnelsen av august. På spørsmål om hvorfor hun vil bli statsminister igjen, svarte hun: «Fordi jeg liker det. Det er stimulerende, og jeg føler at jeg har mer å gi».
Solberg følger selvsagt opp, hun vet å si det rette, med «så er jeg selvfølgelig veldig var på spørsmål om jeg blir proppen i systemet». Men selv om hun tenker mye på at hun sperrer for generasjonen som venter på tur, sier hun: «Vi har mange flinke talenter, men som også kanskje føler at det er mer betryggende å vente lite grann».
Solberg er ikke mer var å være en propp enn at hun, som alle ledere som har sittet lenge, ender med å slite med å se for seg en virkelighet uten dem − et Høyre og et land uten henne. Dette kan skje: Høsten 2025 vinner Erna Solberg valget og blir landets nye statsminister. Hun er Høyres kandidat i 2029, hun finner det stimulerende, vinner igjen i 2029. Og sitter til 2033. Som den lengstsittende statsministeren i Norge noen gang. Som Høyre-leder i 29 år. Hvem skal stoppe henne? Når denne skandalen ikke knekker henne.
Bare Erna Solberg kan stoppe Erna Solberg. Og Sindre Finnes? Som har sviktet sin arbeidsgiver, løyet for sin kone og blitt idiotforklart av en nasjon, kan le sist, best og helt til 2033.