Oslo var Rolf Strangers by. Så tilhørte den Albert, Michael, Fritz, Erling og Stian, før Raymond Johansen i 2015 gjorde den til sin. Dette har vært Høyres by, og Arbeiderpartiet har de siste 50 årene bare hatt den til låns.
Nå kjemper begge de to store, statsbærende partiene en desperat kamp om å få kontroll på hovedstaden. Høyre har hatt sin lengste periode uten makta i byen siden 1975 da Arbeiderpartiets Brynjulf Bull ga fra seg ordførerkjedet til Albert Nordengen etter ni år i Oslo rådhus. Skal byen beholdes som en borgerlig bastion, må den tilbake på blå hender i september.
Det er en utakknemlig oppgave å gjøre det rette.
Byrådsleder Johansen kan på sin side redde ansikt for Arbeiderpartiet nasjonalt. Statsminister Jonas Gahr Støres parti får juling på målingene, partiet ligger an til å miste grepet om mange av de største byene i landet. Symbolverdien av å holde på Oslo kan ikke overvurderes. Hovedstaden er landets viktigste politiske laboratorium.
Byrådslederen er landets eneste nasjonale lokalpolitiker. Det hviler betydelig vekt på 62-åringens skuldre når kampen nå står om Oslo. Etter åtte år som Oslos foresatte nummer én, er han langt bedre kjent, og langt mer populær enn sin konkurrent, Høyres byrådslederkandidat Eirik Lae Solberg.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/I5D7T7OTSFBAPJVKXCYVWTEDME.jpg)
Personkampen er bare det første i ei lang rekke av paradokser i Oslo-politikken. NRK har spurt folk og funnet ut at Johansen er dobbelt så populær som Lae Solberg. Men Dagsavisens ferske Oslo-måling forteller om en diametralt motsatt virkelighet når folk blir spurt hva de skal stemme. Høyre er nå mer enn dobbelt så store som Arbeiderpartiet.
[ Ny måling: Høyresida fester grepet om Oslo ]
Høyre får på vår måling 35,7 prosent. Partiet bykser fram med mer enn 10 prosentpoeng fra valget i 2019. Dette til tross for at Lae Solberg tapte i 2019 og ikke er noen folkeforfører, og at partiet lokalt har vært gjennom kaos og personkonflikter. Kritikken for økonomisk uansvarlighet og løfter de ikke kan holde, når ikke velgerne. Slagordet «Muligheter for alle» er til forveksling likt sosialdemokratiets credo om at alle skal med.
Trygge og stabilt styrende Arbeiderpartiet får derimot 16,4 i oppslutning. Oslo er igjen Høyres by, og Arbeiderpartiets lokale fotfeste er like såpeglatt som Jonas sitt nasjonale. Nivået blir hamret fast i måling etter måling. Dagsavisens nye tall bringer ingen rødgrønn trøst, men er oppsiktsvekkende på linje med de tre andre Oslo-målingene som er publisert i VG, Aftenposten og NRK de siste ti dagene.
Fire målinger gir Raymond Johansen et snitt på 16,1 prosent. Åtte år med makta i Oslo har halvert byrådslederens posisjon. 32 prosents oppslutning ved valget i 2015, er redusert til 16. Færre enn hver sjette velger ønsker å gi byrådslederen sin stemme. På vår måling får en samlet rødgrønn side 28 mandater i Oslo bystyre. Det koster å lede.
Det skulle bety at Oslo-folk er misfornøyd med byen sin. Men de er ikke det. Innbyggerundersøkelsen fra i år tyder på en svært tilfreds befolkning. De trives, de er tryggere enn i 2018 og er jevnt over fornøyd med tjenestetilbudet. Likevel er det bare SV av de tre rødgrønne partnerne i byrådet som holder på velgerne. Men det er partiets førstekandidat Sunniva Holmås Eidsvoll som styrer det feltet Oslo-folk er minst fornøyd med utviklingen av − barnehage- og skoletilbudet.
Miljøpartiet De Grønne raser også i oppslutning. 15,3 prosent for fire år siden er skrumpet inn til 9,2 prosent. Hver tredje velger er borte. Men folk elsker mye av det partiet har fått til, som at byen har fått bedre luft og mindre støy, bedre gatemiljø og parker, bedre og billigere kollektivtrafikk. Det er atter et paradoks, som tyder på at velgerne ikke lett kobler realiteter på bakken med hvor stemmen skal gå i valg.
De nasjonale strømningene preger åpenbart Oslo-folks hoder. Byen mangler en samlende offentlighet der de lokale sakene står i fokus. MDG nasjonalt har duppet under sperregrensa og trekker Oslo ned. SV gjør det bra utenfor regjering og får betalt også i Oslo. Arbeiderpartiet i posisjon nasjonalt sliter tungt og tynger Raymonds muligheter lokalt.
[ Jonas Bals: Om du er en tyrann, frykter du ukrainerne ]
Men byrådslederens strev er også et paradoks. Han kan med et visst krav på å ha rett si at han ikke får som fortjent. Det koster å ta ansvar, og det er en utakknemlig oppgave å gjøre det rette. Arbeiderpartiet i Oslo får ikke betalt for sin aktive ideologiske politikk som utvilsomt gjør Oslo-fellesskapet sterkere og mer sosialt bærekraftig: Sunn økonomisk styring med lav gjeldsgrad skaper ikke begeistring. Det tas for gitt.
Rekommunalisering av kommersiell omsorg, som bedrer lønnsvilkårene for de ansatte, har støtte i folket, men skåles heller ikke for. Innføringen av eiendomsskatt, som gir gode inntekter til kommunekassa og virker omfordelende, engasjerer kanskje bare de som må betale.
Enda mer talende er det vanskelige temaet inntak til videregående skole. I Oslo har et Høyre-innført fritt skolevalg på få år skapt et uholdbart klasseskille. Det måtte tas grep, hvis man mener alvor med en sosialdemokratisk politikk som skal sikre like muligheter for alle. Men modellen for en mer rettferdig skole, er en helt valgkampfersk pedagogisk nøtt å kommunisere til velgerne.
Og hvis ikke den børa er tung nok, må byrådet fortsette med Sisyfos-sakene trygghet og eldreomsorg. Politikkområder man aldri kommer i mål med og som bare vinnes i opposisjon. Selv om man i eldreomsorgen opplever mer fornøyde brukere enn før de rødgrønne overtok. Budskapet om at byen, tross alt, over tid er tryggere, forsvinner i nervøse opprop om handling etter et oppsving i ungdomsvolden etter pandemien.
Byrådslederen slåss så svetten siler. Hvilende på sidelinja står den anonyme Lae Solberg og den uerfarne ordførerkandidaten Anne Lindboe og venter pyntelig på ansvaret for byen. De håver inn på lokal apati − og på nasjonal misnøye med at lommeboka skriker. Etter åtte år hjelper det ikke at alle elsker Raymond.
[ Magnus Forsberg: Ord betyr noe − selv i politikken ]