I dag, 24. august, markerer vi Ukrainas uavhengighetsdag. Dagen ble første gang feiret i 1992, etter at ukrainerne året før hadde reagert på kuppforsøket i Sovjetunionen ved å bryte ut og erklære seg selvstendige. Det var et forvarsel om ukrainernes besluttsomhet og evne til å organisere seg. Mens landet de løsrev seg fra ble overtatt av oligarkene, mafiaen og fascistene, viste ukrainerne at de ikke bare hadde en sterk lengsel etter frihet, men også en helt egen evne til å vinne den.
Selv om det jevnlig kommer påstander fra diverse meningsbærere om at «konflikten» i Ukraina er «kompleks» og har mange sider, ofte etterfulgt av utspill om at det kanskje er på tide med en voldsfred på russiske premisser – nå seinest fra den korrupsjonsdømte ekspresidenten Nicolas Sarkozy – har de fleste forstått hva det er som står på spill i Ukraina.
Det er helt sant: De kjemper for oss. Deres kamp er vår kamp.
På den ene siden har vi en imperialistisk makt som det siste halvannet året har drept over 500 ukrainske barn og kidnappet tusener; som daglig bomber sivile mål og som målrettet går etter redningsmannskapene som forsøker å redde liv; som voldtar, torturerer, ødelegger og dreper i et omfang og med en hensynsløshet som gjør at det bare kan forstås som et folkemord; som bruker sult som et våpen; som juger, hjernevasker og plyndrer.
På den andre siden har vi ukrainerne, som altså erklærte sin selvstendighet for mer enn 30 år siden. Siden har de flere ganger måttet forsvare uavhengigheten med sine egne liv som innsats – nå også mot verdens nest største hær. Krigen de har fått tvunget på seg, er en del av en lengre historie som kulminerte høsten og vinteren 2013-14, med det ukrainerne selv kaller verdighetsrevolusjonen på Majdan-plassen.
[ Kjell Werner: Hard LO-strid om tidligpensjon ]
Denne høsten markerer tiårsjubileet for revolusjonen der ukrainerne igjen gjorde krav på å kunne bestemme sin egen framtid. Historikeren Timothy Snyder har skrevet at revolusjonen «bar bud om en ny tidsforståelse og nye former for politikk». Om du synes det høres revolusjonsromantisk ut, anbefaler jeg deg å søke opp noen av øyevitneskildringene fra dem som deltok. Det er beretninger om selvorganisering, oppofrelser og et enormt mot, eller det svenskene så vakkert kaller civilkurage. Da de første unge demonstrantene ble forsøkt skremt til taushet med vold og drap, trakk de seg ikke tilbake til redselen og apatien – i stedet dukket også foreldrene og besteforeldrene deres opp.
De to første som ble drept på Majdan var den etniske armeneren Serhij Nihojan og belarusiske Mikhail Zjiznevsky. Under snikskyttermassakren som fulgte, i februar 2014, ble blant annet tre jødiske ukrainere drept, den ene av dem en veteran fra Den røde armé. «Mennesker av ukrainsk, russisk, hviterussisk, armensk, polsk og jødisk kultur døde i en revolusjon som ble utkjempet i Europas navn og startet av en flerspråklig ung mann fra en muslimsk flyktningfamilie», skriver Snyder.
Det siste viser til den undersøkende journalisten Mustafa Najem, som for ti år siden skrev på Facebook at folk måtte protestere mot president Janukovytsj, da han ville gi etter for Putin. «Det teller ikke å klikke ‘liker’», skrev Najem – nå måtte folk bruke kroppene sine og komme seg ut i gatene. Revolusjonen som fulgte skyldtes ikke Facebook-posten til Najem, men den fungerte som en utløsermekanisme. Folk tok til gatene, og ble der til de vant.
Norske støttespillere skrev den gangen et opprop der de med en lånt formulering presist oppsummerte hva revolusjonen handlet om. «Ukraina fjerner seg ikke fra Russland, men fra den sovjetiske totalitære fortida», skrev de, «og Russland må følge etter!».
[ Helle Cecilie Palmer: Jeg forbanner kapitalismen og min egen maktesløshet ]
Vladimir Putin framstilles ofte som om han er dypt irrasjonell. Selv om mannen både er en løgner og en ekstremist, er frykten hans både logisk og forståelig. Om du er en diktator, frykter du demokratiet når det kommer til uttrykk i sin reneste form. Om du er en tyrann, så frykter du ukrainerne. De selvorganiserende menneskemassene på Majdan viste at vold ikke alltid trumfer rett, og at det er mulig å insistere på sannheten og handle i overensstemmelse med den – selv når løgnene og volden er overalt.
Lenge etter utbruddet av den franske revolusjon i 1789 ble opprøret stående som det sentrale referansepunktet i europeisk politikk. Da arbeiderinternasjonalen i Paris i 1889 vedtok å kjempe for åttetimersdagen, var det på en markering for revolusjonens hundreårsjubileum. Revolusjonsåret symboliserte både jødenes frigjøring i Europa, aristokratenes og oligarkenes fall, og et nytt politisk subjekt: vanlige folk som gjorde uvanlige ting. Frihet, likhet og solidaritet. Da Joseph Goebbels skulle forklare hva fascismens mål var, sa han at det var å utslette året 1789 fra historien.
[ Leder: Det er vanskelig å se slutten på krigens helvete ]
I moderne europeisk historie vil kanskje året 2013 stå igjen som et lignende vendepunkt. Begivenhetene på Majdan står selvsagt ikke alene, men på skuldrene av oransjerevolusjonen et knapt tiår tidligere, og uavhengighetserklæringen et drøyt tiår før det igjen. Men verdighetsrevolusjonen var selve bruddet, øyeblikket der håpet vant over frykten, og hvor selvorganisering og dugnadsånd overvant vold og terror.
Siden 2014, og særlig fra 24. februar i fjor, har russerne forsøkt seg på en omkamp om 2013. Den omkampen må de aldri få vinne – heller ikke på lang sikt. Det kommer til å kreve noe av oss andre også, som så langt har sluppet billig unna.
«Ukraina er Europa», sa de første demonstrantene som samlet seg på Majdan-plassen i 2013. «Europa er Ukraina», har et nesten samlet Europa nå svart. Ukrainerne har ikke bedt om å kjempe den kampen de nå står i og dør i. Når man ser hva det koster dem i lidelse og oppofrelser, kan det lyde hult å si at deres kamp er vår kamp. Men det er helt sant: De kjemper for oss. Deres kamp er vår kamp.
Om vi hjelper ukrainerne med å verne om den uavhengigheten vi feirer sammen med dem i dag, vil seieren være et slag mot tyranner overalt, fra diktatorene i Iran og Belarus til wannabe-diktatorene i Ungarn, USA og Frankrike.
Derfor: Gratulerer med dagen, kjære Ukraina. Må dere snart få feire motet og selvstendigheten deres i fred og frihet.
[ Lars West Johnsen: Hva slags fred kan bli inngått med Putins regime? ]