Vi er midt i tjukkeste valgkampen − og det merkes. Man kan knapt gå et skritt ut døra uten å bli møtt av demokratiets fotsoldater. Noen ganger kommer de sågar hjem til deg. Og bare så det ikke blir noen misforståelser: Valgkamp er for det meste veldig, veldig bra. Det er sunt for samfunnet og demokratiet at politikk står i høysetet, og at partiene bidrar både til å definere seg selv og å synliggjøre forskjellene mellom seg.
Likevel er det en ting jeg ønsker meg mindre av, og det er politikkens tendens til å bruke ord og uttrykk så mye og så feil at de mister all mening.
Det er politikk som har en merkbar effekt
Bare tenk på hvordan ordet «elite» har blitt benyttet de siste årene. Helt blottet for en analyse av hvem som faktisk har makt, har ordet blitt slengt uvørent rundt av enkelte politikere. Gjerne i en setting der mottakeren som anklages for å være «elite» både har mindre status og reell økonomisk og politisk makt enn avsenderen. Som selv ikke tilhører «eliten», selvfølgelig.
Det siste offeret for politikkens språklige nonchalanse er ordet «symbolpolitikk». Fra å være et nyttig ord for politiske grep som kun markerer ideologi i stedet for å bidra løse et problem, har symbolpolitikk nå blitt redusert til å bety «noe jeg er uenig i».
Det kom veldig tydelig fram forrige uke. I en artikkel i VG kom Miljøpartiet De grønne i Oslo med et valgløfte: De vil gjøre det umulig for cruiseskip å legge til i Oslo. Det fikk opposisjonen i Oslo til å reagere. VG har snakket med Venstres førstekandidat i Oslo, Hallstein Bjercke, som hevder: «Det blir bare tøys og symbolpolitikk. Et sånn forbud er det bare Oslo som taper på. Vi går glipp av turister til byen».
Man kan si mye om forslaget til MDG, men «symbolpolitikk» er det ikke. Ifølge NHO reiseliv er cruiseturister både turistene som legger igjen minst penger på land, og turistene som har høyest CO₂-avtrykk. I tillegg til at de kommer med enorme, stygge skip som forpester lokalmiljøer og ødelegger ellers flott fjordutsikt. Cruiseturismen er rett og slett et skikkelig kinderegg av dritt. Å hindre cruiseturistene i å komme, er politikk med konkrete og håndfaste konsekvenser.
Så kan man selvsagt være enig eller uenig med de konsekvensene, eller med metodene for å oppnå dem, men det er likevel langt mer enn symbolpolitikk.
Selv den ellers så sindige byrådslederen i Oslo, Raymond Johansen, har slengt seg på. I disse dager har nemlig Oslo kommune en kampanje med rabatt på månedskort til kollektivtransporten. Det er andre gang en slik kampanje gjennomføres, men ettersom det denne gangen skjer midt i valgkampen har den i enkelte kretser blitt mottatt som et valgkampstunt.
I en debatt hos den borgerlige tankesmia Civita satte byrådslederen de lavere prisene opp mot omfanget av kollektivtilbudet: «Jeg sliter med dette internt hos meg i byrådet, hvor det er symbolpolitikk. Der du tror pris er det eneste saliggjørende. Da kan det hende du sager av greina du sitter på, som gjør at du kan styrke kollektivtrafikken».
[ Lars West Johnsen: Country vinner Trumps kulturkrig ]
Forrige gang Ruter gjorde det samme, altså solgte månedskort til kr 499,-, ble salget av månedskort mer enn tredoblet den første uka. Man kan selvsagt mene at pengene bør brukes annerledes, men det er ikke dermed snakk om «symbolpolitikk». Det er politikk som har en merkbar effekt på antallet som reiser med kollektivtilbudet, og på lommeboka til de reisende
Aller verst har det vært i debatten om skolemat og mat i barnehager. Særlig kjøttfri mat til barnehagebarn har blitt avfeid som symbolpolitikk.
Her må jeg aller først innrømme noe: Jeg er på ingen måte nøytral, ettersom jeg selv er far til et barnehagebarn som får kjøttfri mat i barnehagen. Men spiser kjøtt hjemme. Gjennom et prosjekt i bydelen der barnehagen hans ligger, får han to ganger i uka et sunt, varmt, næringsrikt og godt måltid. Helt uten kjøtt. De får også en god anledning til å snakke om råvarer og grønnsaker, og av og til får de være med på å dyrke noe − og så spise det senere.
De fleste som har barn i barnehagealder kan nok skrive under på at det ikke bare er innholdet i barnehagemåltidene som er annerledes fra det de får hjemme. Å spise i barnehagen er også en helt annen sosial setting. For mitt barns vedkommende innebærer det at han spiser langt flere grønnsaker når barnehagen serverer disse måltidene enn når han er hjemme. De fleste barn går gjennom faser der de er skeptiske til en del mat, særlig nye ting. Da er disse måltidene i barnehagen gull verdt.
Det er også verdt å nevne at alternativet til de som avfeier dette måltidet pleier forresten ikke å være en god biffmiddag, men enda en brødskive. For meg er barnehagematen så langt unna symbolpolitikk man kan komme. Det er næring og læring for sønnen min.
Derfor er jeg lei nå. «Symbolpolitikk» kan fortsatt være et nyttig ord, men bare hvis politikerne slutter å slenge det rundt seg i utide. Ord betyr noe, til og med − eller kanskje spesielt − i politikken.