«It’s a damn shame what the world’s gotten to, for people like me and people like you», synges det i USAs nye favorittsang. Det er ingen partylåt. Det er smerte satt musikk til.
Den til nå komplett ukjente artisten Oliver Anthony har skapt musikkhistorie i USA. Aldri før har en artist gått rett til topps på den amerikanske hitlista Billboard med sin aller første sang. Men så har popmusikk heller aldri vært et så skarpt våpen som nå i et kulturkrigende Amerika.
Denne frustrasjonen er høypotent politisk kapital
Countrymusikken er for alvor i støtet i USA. Sjangeren er ofte kalt blitt «white man’s blues». En hvit befolkning som ser sin posisjon i det amerikanske samfunnet forsvinne i solnedgangen, finner fellesskap og identitet i den musikalske hvite ursjangeren. Oliver Anthonys uvanlig iørefallende «Rich Men North of Richmond» er blitt trykket til svulmende bryst. I et tempo som skaper historie, og overskrifter. Tidligere i sommer toppet Jason Aldean den samme hitlista med «Try That in a Small Town», som setter by opp mot land og som har høstet krass kritikk for vold og rasisme.
Dette er på ingen måte noen feelgood-låt eller hyllest. Det er frustrasjon, desperasjon og depresjon i tekstlinjer om skatt, dårlig betalte jobber og selvmord. Om bortkastede liv. Og ikke minst med skarpe utfall mot «men north of Richmond». Ikke langt nord for Richmond i Virginia − de amerikanske sørstatenes hovedstad under den amerikanske borgerkrigen − ligger Washington. Der makta har «total control». Sumpen Donald Trump lovet å tømme.
Anthonys intensjon med låta har nok ikke vært å skape overskrifter, men å sette ord på en amerikansk tilværelse. Han postet den første framføringa på sin egen Youtube-kanal 1. august, og kan fortelle at låta springer ut av egne erfaringer med tolv timers vakter på fabrikk i North Carolina og en følelse av aldri å komme i økonomisk balanse.
[ Jo Moen Bredeveien: Eldreomsorgen i Norge er ganske god ]
Denne virkeligheten er høyst reell for et stort antall amerikanske arbeidende fattige, som jobber to og tre jobber, men som likevel ikke har råd til livet. Denne frustrasjonen er høypotent politisk kapital. Og nå har den fått et catchy soundtrack.
Amerikansk høyreside, med de reaksjonære republikanske politikerne Marjorie Taylor Greene og Kari Lake på første rad, har tatt imot låta med åpne armer. Og lommebøker. For bak plassen på toppen av lista ligger det åpenbart en målrettet kampanje for å få «Rich Men North of Richmond» til topps og øverst på den politiske dagsorden.
Høyresiden ønsker å få befestet sin historie om Washington, demokratene og president Joe Bidens ansvar for millioner av amerikaneres uomtvistelig brutale, håpløse skjebner. De som ser politiske muligheter nå, ønsker å gjenskape den stemningsbølgen som i 2016 feide gjennom det amerikanske rustbeltet, sjokkerte en hel verden, og gjorde Donald Trump til president. Vanlige amerikaneres håpløshet er høyresidens håp.
Anthony med sin stålstrengede gitar kan muligens låte som Woody Guthrie, og beskrive den samme virkeligheten mange tiår etter den store amerikanske depresjonen, men er blitt en folk-helt på vranga. Der Guthries gitar var en maskin som drepte fascister og skjøt mot de rikes undertrykking av arbeiderklassen, skyter Antony mot en kulturell elite som skal ha henvist hvit, kristen arbeiderklasse på bygda til bakerste benk.
[ Kjell Werner: LO-familien krangler på kammerset om tidligpensjon ]
Artisten tar ikke feil i sine beskrivelser, og ingen kan sette spørsmål ved hans oppriktighet. Anthony er ikke selv en kulturkriger, men er blitt bondefanget. For i ytre høyres hender blir hans sang et verktøy for å lede oppmerksomheten bort fra det som er kilden til den økonomiske virkeligheten altfor mange amerikanere av alle avstøpninger lever under. Sinnet rettes mot USAs liberale i byene i nord, og på kystene, mot livet som leves av de andre, mens det burde vært rast mot en tøylesløs kapitalisme som har skapt en amerikansk økonomisk underklasse.
Ansvaret for at man i USA ikke klarer å brødfø familien selv om man står på og jobber, for at de økonomiske ulikhetene er galopperende, må deles av begge sider av amerikansk politikk. Det har vært tiår med dereguleringer av Wall Street, med fagforeningsdød, dramatiske tap av kjøpekraft for millioner, og kobling av privat økonomi og tilgang til helsehjelp. Demokratene har også hatt makta, med hyllede presidenter som Clinton og Obama, og latt dette skje. Mens Biden prøver å rette opp noe.
Mens man burde sunget sanger om de økonomiske bytteforholdene, rettet gitaren mot den økonomiske eliten som kan betale sine arbeidere lønninger som ikke er til å leve av mens avkastning og aksjeverdier når nye høyder, viftes det forledende med røde kluter foran de frustrerte nederst ved det en gang så rike amerikanske langbordet. På klutene står det kulturkrig, det er woke og transkjønnede, rase og religion. Det burde stått dypt urettferdig økonomisk fordeling.
Men høyresiden og republikanerne har ingen svar, og har vært og er fortsatt partiet og instrumentet for USAs rikeste. De gjør ingenting politisk for å bedre forholdene for dem som nå for full hals synger med på «Rich Men North of Richmond» mens Trumps håndlangere tramper takten.
[ Lars West Johnsen: Det ble bråk, for denne avgjørelsen er det bare Ukraina selv som kan fatte. ]
