Det hender at ord får en ny betydning. Det er i ferd med å skje med «fotballvold».
Før beskrev ordet brutale og berusede fotballtilhengere som barket sammen, på tribunen eller i bakgatene. Nå betyr fotballvold også noe annet. Noe som er i ferd med å bli vanlig på norske kunstgressbaner, spesielt i Oslo.
Fotballvold er at unge fotballspillere truer, banker og jager motstanderen.
Noen kunstgressbaner i Oslo kan rett og slett oppleves som truende
Denne uka har mange diskutert denne nye betydningen av begrepet, i sosiale medier og i spaltene til Aftenposten. Nær sagt som vanlig når temaet innvandring og integrering når fram til mainstreamen, er det Facebook-debattant og spaltist Kjetil Rolness som har sparket ballen inn på banen.
For det er ikke egentlig fotballvold vi har snakket om uka før Norway Cup setter i gang. Det er minoriteter. Du vet, den evige «kultur vs. sosioøkonomi»-debatten, med «islam eller trangboddhet»-forklaringen, i atter en ny takning. Storsamfunnets rasisme mot minoritetens manglende vilje til å integreres, versjon 354 eller noe slikt.
Det gjør ikke debatten Rolness legger opp til mindre viktig.
Bakgrunnen er slik: Før sommeren spilte to G16-lag mot hverandre på østkanten i Oslo. Kampen endte med at det besøkende laget fikk grov juling. Det ble blant annet sparket mot hodet til en 16-åring som lå nede.
Saken ble omtalt da den fant sted, anonymt i VG og med fullt navn på de involverte lagene i ytre høyre-mediene. Forrige helg tok Rolness den til Aftenpostens spalter. Der akker han seg over at han ikke får lov til å skrive navnet på de involverte lagene. Som leseren vil merke: Det gjør ikke jeg heller, av presseetiske hensyn.
[ Magnus Forsberg: Hva vi kan lære av bærekraftig korrupsjon ]
Det er likevel med et visst ubehag jeg ikke navngir klubben som arrangerte kampen.
Klubben ble møtt med forbilledlig kraftige reaksjoner fra fotballens myndigheter, og har nå trukket G16-laget som gikk til angrep på motstanderen fra videre seriespill. Men fortsatt skal mange lag i Oslo dra på bortekamp mot andre lag i den samme klubben. Og det er en kjent sak i Oslo-fotballen at noen bortebaner er vanskeligere enn andre – av utenomsportslige årsaker.
Noen kunstgressbaner kan rett og slett oppleves som truende.
Når jeg ikke navngir klubben, er ikke det for å skjule at det var mange minoritetsungdom involvert i slåsskampen, som mange innvandringskritikere vil anklage meg for. Jeg kan skrive det rett ut: Det var mange minoritetsungdom involvert i slåsskampen.
Fra annet politisk hold vil det komme anklager om at jeg bidrar til rasisme og hysteri når jeg skriver om dette og understreker at «gjerningsmannen var av utenlandsk opprinnelse».
Det blir like galt. Jeg skriver denne teksten fordi jeg er fotballpappa på østkanten selv, og fordi jeg elsker fotball. Og fordi jeg er bekymret for fotballens framtid.
For fotballen som arena for barn og unge. Folkehelseperspektivet, ja visst, men enda mer: Sosialiseringsperspektivet og integreringsperspektivet. Alt det som trues av hendelsen på en bane på østkanten i Oslo, og på andre baner rundt om i byen. For det er slik at Oslo kommer verst ut av statistikken over økende fotballvold av denne nye typen.
Hvis vi ikke passer på nå, kan slåsskamper og trusler bli altfor vanlig i Oslofotballen
Altså byen som denne uka inviterer 30.000 barn og unge fra hele landet og mange utland til Norway Cup, årets flotteste fotballfest.
Hvordan havnet vi her? Svaret du får avhenger av hvem du spør. Og er like deprimerende forutsigbart på begge sider.
Om man spør høyre flanke og kommentarfeltet til Rolness på Facebook, er det utelukkende «importerte» problemer vi har med å gjøre. Innvandring, spesielt fra Midtøsten og muslimske land. Kultur og religion, du vet.
På venstresiden er svaret sosiale utfordringer og trangboddhet, og dessuten gjerne: Rasisme fra storsamfunnet.
Det finnes utvilsomt rasisme, også i fotballen. Den må tas på alvor – og tas heldigvis på alvor av mange. Men vi løser ikke voldsproblemet med å rope rasisme. Og heller ikke ved å rope fra hver vår skyttergrav.
[ Eirik Hoff Lysholm: «Tap og vinn med samme sinn» er like umulig nå som da jeg var liten ]
Sett fra venstre er det lite konstruktivt når høyresida roper om kultur og religion. Eller mer konkret: Ukultur og islam. Det er en diagnose uten håp og løsning. Spørsmålet er om vi er så mye bedre selv, med ryggmargsrefleksen om trangboddhet og sosial håpløshet. Dette svaret gir trolig bare næring til de mange som mener at venstresida har berøringsangst i vanskelige spørsmål om innvandring og integrering.
Og det er jo heller ikke slik at vi akter å bøte på det problemet. Heller ikke venstresidens sosioøkonomiske årsaksforklaringer hjelper så lenge vi ikke utfordrer den økonomiske logikken vi lever under.
For å si det slik: Verden blir ikke et mer rettferdig sted av at vi roper «trangboddhet» og dermed har forklart verden. Det er like trangt også etterpå.
Det hjelper heller ikke særlig at vi roper «jævla rasist» til den som måtte søke andre og like enkle forklaringer.
Så hva gjør vi?
Først må vi kanskje puste med magen og løfte blikket. Det finnes gode nyheter. En av dem er at mange klubber jobber knallhardt med denne utviklingen, hver eneste dag.
En annen er at fotballens myndigheter er klar over problemet, og jobber aktivt med saken. Alle lag i Oslo, uansett nivå, er pålagt å ha to voksne kampverter til stede på hver hjemmekamp.
[ Synnøve Vereide Trampe: Klasse + kjønn = sjanseløse gutter i norsk skole ]
I klubben der jeg er fotballpappa har vi mange nok voksne ressurspersoner til at vi kan stille med to slike kampverter. Problemet for mange andre lag er enkelt og veldig vanskelig: Hvem skal disse voksenpersonene være?
Den norske dugnadsmodellen for frivillighet er noe av det flotteste vi har. Men det spørs om ikke det vi ser utspille seg på baner i Oslo er en konsekvens av at denne modellen er under press. Det mangler voksenpersoner i frivilligheten.
Så skal man ikke overdrive problemet med den nye fotballvolden. Det spilles tusenvis av trygge og gode kamper i Oslofotballen. Men vi kan heller ikke late som om dette ikke skjer.
Da ender vi opp fort opp med «svenske tilstander», også i fotballen. Med at Norway Cup i Oslo i framtiden blir som Gothia Cup i Göteborg i år.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Fra Sverige kan nemlig enmannsredaksjonen til Kjetil Rolness rapportere at Alta IL nærmest ble truet til å med vilje tape en kamp mot et lag bestående av minoritetssvensker, og at turneringsledelsen i Göteborg bagatelliserer hendelsen. De 20 mennene som stormet banen og skremte vannet av nordlendingene, var nok helst bare glade voksne, heter det derfra.
Rolness Tidende har også delt en video der en dommer blir truet på livet av en voksenperson under samme turnering.
Heldigvis har Norway Cup allerede gjort grep i forkant av årets turnering, blant annet med å kreve en kampvert på hver kamp. Men alt kan alltid bli verre. Hvis vi ikke passer på nå, kan slåsskamper og trusler bli altfor vanlig i Oslofotballen, og i Norway Cup.
Enten du mener årsaken heter «islam» eller «trangboddhet»: Vi må finne botemiddel. Et godt sted å begynne kan være å rekruttere flere voksne. På et eller annet vis – og kanskje på måter som bryter med den norske dugnadsmodellen.
Den nye fotballvolden kan få tak hvis vi velger å se en annen vei. Da kan vi miste en av de få arenaene for integrering som faktisk fungerer ganske godt. Barn og voksne vil falle fra. Og som vi vet: Nabolag uten tilbud til barn og unge, er nabolag med mye ungdomskriminalitet.
Da er det flere enn oss fotballidioter som har grunn til å gråte.
[ Stein-Gunnar Bondevik: Det var kanskje finansminister Ola Borten Moe burde blitt? ]