Som voksen har jeg skjønt at mamma for det meste hadde rett, og derfor kan jeg noen dager før første kamp slå fast at årets Norway Cup-suksess allerede er sikret. Suksessen består i at jentene jeg har hatt gleden av å trene i flere år, fortsatt spiller fotball og liker å henge sammen.
Vi er et klassisk breddelag som møtes tre-fire ganger i uka. I perioder har vi stått på treninger og bare trikset med ballen eller øvd på fikse volleyskudd og finter som jentene hadde funnet på Instagram-videoer. Jeg har vist dem 50 år gamle videoer av Johan Cruyff, og etterpå har flere av dem stått igjen og øvd enda mer. Noen ganger har jeg som trener vært nødt til å heve stemmen, men det har vært for å overdøve høyttaleren vi alltid har med oss – og som banker ut musikk mens jentene spiller.
Vi har vært sammen inne i gymsalen og ute på de bittesmå kunstgressflatene som vi klarer å rive til oss midt i den sprengte banekapasiteten på Oslos østkant. 15 jenter på en 5er-bane går faktisk fint! Og så har vi vært sammen på borte- og hjemmekamper i all slags vær, små og store turneringer og treningsleir på hytta vår i Sverige.
[ «God fredag»: Best mulig er minst viktig i barne- og ungdomsfotballen ]
Midt på sommeren er Norway Cup, som starter denne helga, et selvsagt høydepunkt. Ikke nødvendigvis sportslig, men i alle fall miljømessig og som opplevelse. I fjor deltok 30.000 spillere. For de aller, aller fleste av dem sluttet turneringen med et nederlag, og på sidelinjen sto trøstende foreldre med fraser som dem min mor pleide å komme med. Sånn var det i alle fall for vårt lag.
Selv om det ikke føles sånn for den som akkurat har tapt, er det viktigste at så mange deltar. På kort sikt er det bra for hver enkelt ungdom og på lang sikt betyr det mye for folkehelsa og samfunnsøkonomien at mange får med seg grunnlaget som idretten gir dem. Idrettsbanen og garderoben er arenaer for livslange vennskap, mestring og integrering, for å lære seg å inngå i et lag og tilpasse seg andres ønsker og behov, og så er det et sunt sted å tilbringe ettermiddager i ungdomsår som like gjerne kunne vært brukt til mindre sunne aktiviteter.
[ «God fredag»: Den ekte idrettsgleden viste seg på den tøffeste fotballdagen ]
Heller ikke i år deltar vi med ambisjoner om å gå til topps. I år har vi attpåtil nedjustert oss fra 11er-fotball til 7er. Før denne sesongen ble vi nemlig rammet av det aller fineste frafallet i ungdomsfotballen, nemlig det som skyldes at spillere vil satse på idretten sin. Jentefotballen er ellers full av tenåringer som slutter helt i løpet av ungdomsskolen eller i overgangen til videregående skole. I vårt tilfelle fikk vi derimot trøbbel fordi flere av jentene ønsket å satse på fotballen i større og mer berømte klubber. Det gjorde meg glad og rørt.
I vinter måtte vi derfor innse at vi ikke har nok spillere igjen til å spille «ordentlig fotball» på 11er-bane. Det måtte bli 7er, som jentene ikke hadde spilt siden de var små. I tillegg spiller vi futsalkamper på vinteren og omgår banemangelen utendørs med å trene inne i gymsalen også i sommerhalvåret. Siden futsal (innendørsfotball på håndballbane) og fotball er to ulike idretter, har «satsespillerne» som nå spiller utendørs på andre lag, valgt å fortsette med oss på futsal. Dermed kan vennskapene og garderobepraten leve videre.
[ «God fredag»: Til minne om Fred, min ungdomstrener ]
Denne helga og litt inn i neste uke er det Norway Cup som gjelder. Vi er tilbake der det startet, på «barnebanene». Selv om det ikke er det viktigste, skal vi selvsagt gjøre vårt aller beste for å vinne. «Tap og vinn med samme sinn» er nemlig like umulig som da jeg var liten. God fredag og god Norway Cup-uke til alle som skal på Ekebergsletta!
