Sommerens store politiske nyhet, i alle fall foreløpig, er at Ola Borten Moe går av som statsråd, og som nestleder i Senterpartiet. I tillegg lovet han å ikke ta gjenvalg. Han var også klar til å forlate Stortinget på timen, men ble forhindret av en særnorsk valgordning, slik han selv ordla seg. Det fins ting som er for norske, selv for Borten Moe.
Ministeren fikk sitt farvel av sine to sjefer, og dette er ikke nok en kommentar om hvorfor de var misfornøyd, men om hvorfor de var fornøyd. En ting var beskrivelsene av en uredd minister. Greit nok, det var hans varemerke. Men mer interessant var det at de valgte å trekke fram hvor flink han hadde vært til å spare penger, særlig på bygg. Jeg understreker at vi her snakker om ministeren for forskning og høyere utdanning.
Borten Moe har aldri, verken før han ble forskningsminister eller siden, lagt for dagen sterk interesse for forskning og utdanning
De valgte å være helt konkrete på hvor flink han hadde vært til å spare penger på både Livsvitenskapbygget, Vikingmuseet og Campus NTNU. Finansministeren mente det var viktig å trekke fram at han til og med hadde kuttet kostnader i egen hjemby, men at de likevel skal få et fint nytt bygg på NTNU. Et par etasjer for lavt, kanskje, men bygg blir det.
Det er mulig det var finansminister Borten Moe egentlig aspirerte til, og kanskje burde blitt. Men det var altså posten som minister for forskning og høyere utdanning han forlot. Og da er det mer enn betegnende at han ble avtakket som en slags byggherre. Det har et ironiens skjær over seg at det var hans økonomiske disposisjoner som felte ham, mens det nettopp var hans blikk for økonomi som syntes å være hans fremste egenskap som forskningens og kunnskapens fanebærer.
I sin egen tale til Universitets- og høyskolerådet i oktober valgte han å innlede med økonomi, også der med kutt, selvsagt. Han kunne innledet med sine visjoner, for viktigheten av nysgjerrighetsbasert forskning, lik tilgang til utdanning, eller hvordan kunnskapsinstitusjonene våre skal være redskaper for vår forpliktelse til å skape en bedre og mer rettferdig verden. I stedet fikk vi: «Nå er perioden med stor vekst over for denne gang».
[ Jo Moen Bredeveien: Bjørnar Moxnes har satt sitt eget livsverk i fare ]
Fortsettelsen var heller ikke egnet til å løfte himlingen. Han presenterte regjeringens overordnede mål i den nye langtidsplanen for forskning, som var styrket konkurransekraft (om det var i næringslivet eller i forskningen vites ikke) og innovasjon, bærekraft, og kvalitet og tilgjengelighet. En søvndyssende cocktail av selvfølgeligheter og nytteperspektiv.
Det var i den samme langtidsplanen at han la for dagen sin beundring for EU og deres initiativ for å gi forskere tverrfaglige samfunnsoppdrag, eller såkalte «missions». Mens EUs fem store oppdrag tar mål av seg å løse kreftgåten, redde havene og klimaet, var det norske oppdraget selvsagt mer smålåtent, siden vi som kjent trives bedre mellom jamningar enn med storkarer.
Så da lanserte han bærekraftig fôr og inkludering av barn og unge i samfunnet som regjeringens to samfunnsoppdrag til norsk forskning. For all del, begge er viktige tema, men det må være lov å stille spørsmål ved om bærekraftig fôr virkelig er tilstrekkelig gjennomtenkt som tverrfaglig samfunnsoppdrag til det samlede norske forskersamfunnet? Og om økt inkludering av barn og unge i samfunnet er der skoen trykker mest i 2023?
I tillegg til det merkbare fraværet av visjoner for norsk forskning, og ditto tilstedeværelse av nedtrekksambisjoner, og disse to litt overraskende samfunnsoppdragene, er de to andre utspill som også bør nevnes i vaken av avgangen; nemlig beslutningen om å innføre skolepenger for internasjonale studenter, og vektleggingen av norsk språk i forskning.
[ Helle Cecilie Palmer: Gutter som rovdyr, jenter som byttedyr ]
Begge virket å være ektefødte barn av Borten Moe, selvsagt unnfanget ved hjelp av sterke innenrikskrefter i eget parti. Men forskningen er grenseløs, og utfordringene vi står overfor krever samhandling og dyp forståelse av blant annet klimatiske sammenhenger, økonomiske sammenvevinger og politiske strukturer på tvers av land og kontinenter.
Derfor må vi legge til rette for læringsarenaer der vi utvikler kunnskap sammen, ikke hver for oss. Og derfor kan jeg heller ikke for mitt bare liv se at akkurat forskningssektoren skulle være det første sted, enn si det andre, man skulle gå for å berge det norske språk.
Det var ingen universitet, muligens unntatt NTNU, som heiste flagget da han kom, og de henger ikke med geipen når han drar heller. Sektoren fikk aldri den frontfiguren de ønsket seg, og det kunne nesten virke som om det var gjensidig. Borten Moe har aldri, verken før han ble forskningsminister eller siden, lagt for dagen sterk interesse for feltet.
Derfor var det kanskje ikke så rart at han gikk i gang med det han kunne. Og derfor var det heller ikke så rart – men likevel merkverdig – at hans sjefer takket forskningsministeren av med at han var så flink til å redusere kostnader på mange forskjellige bygg. Det er mitt håp at det bunnet i et behov for å finne noe å rose den avgåtte for, og ikke et uttrykk for regjeringens forventning til den som har stillingen.
[ Synnøve Vereide Trampe: Vi trenger et politisk dansegulv hvor også ungdommen tør å sette sin fot ]