For en del år siden hadde jeg en samtale med en mann fra Botswana. Dette var på et tidspunkt hvor det gikk ganske godt med Botswana, spesielt sammenlignet med noen av deres naboland. Som en del av forklaringen på hvorfor brukte han et begrep jeg aldri hadde hørt før, men som jeg har tenkt mye på siden:
Bærekraftig korrupsjon.
Politikerne i Botswana, forklarte han, sørget selvsagt for at de selv hadde store hus, flotte biler og at deres familiemedlemmer hadde en anstendig jobb selv om de muligens ikke var kvalifisert. Men de syltet ikke ned hundrevis av dollarmillioner i Sveits eller på Bahamas. Det var korrupsjon, men et korrupsjonsnivå som systemet fint kunne absorbere uten å gå i oppløsning.
Det er mye vi burde reagere på når det gjelder blandingen av penger og politikk i Norge
Jeg aner ikke om det er en rettferdig fremstilling av systemet i Botswana. Antakeligvis ikke, men noen historier er for gode til å faktasjekke.
Det jeg vet er at historien sier mye om hans syn på politikerne i landet sitt. Han la til grunn at de var korrupte, og berømte dem for å vise litt moderasjon i korrupsjonen sin. Dette synet er ganske ulikt det vi har her hjemme i Norge.
Norge er jevnlig med helt i toppen av Transparency Internationals årlige «Corruption Perception Index», som måler graden av opplevd korrupsjon i verdens land. Kort fortalt hvor mye korrupsjon befolkningen i de ulike landene tror de har.
I Norge tror vi ikke at vi har så mye korrupsjon. Tvert imot tror vi at vi knapt nok har korrupsjon i det hele tatt! Det er kanskje ikke så rart. Her i Norge tror vi at oljen vår brenner ekstra rent og grønt og at våre dopingtatte idrettsutøvere bare var utrolig uheldige med leppekremen eller inhalatoren. Skulle bare mangle om ikke vi var korrupsjonsfrie også.
Denne historien om det uskyldsrene Norge ser ut til å ha festet seg helt opp i den politiske toppen. I det minste hvis vi skal tro på politikernes egne forklaringer. Hvordan kan man ellers forklare den absurde naiviteten?
[ Synnøve Vereide Trampe: Klasse + kjønn = sjanseløse gutter i norsk skole ]
Bare hør på forklaringene fra de to regjeringsmedlemmene som nylig har måttet gå av:
I pressekonferansen der hun gikk av som kulturminister sa Anette Trettebergstuen at hun «ikke har vært klar over at når man er inhabil kan man heller ikke foreslå personer til et verv».
Hva i alle dager trodde hun inhabilitet innebar da, hvis det ikke påvirket muligheten til å gi vennene sine betalte styreverv?
Tilsvarende var det med Ola Borten Moe. For å forsvare aksjekjøpene sine sa Borten Moe at han «tenkte at jeg som norsk borger, som alle andre, kunne kjøpe enkeltaksjer i store, norske, solide industriselskaper som er viktig for landet.»
Som alle andre?! Ola Borten Moe har kanskje ikke fått det med seg før nå, men «alle andre» deltar faktisk ikke i regjeringskonferanser der firmaer eid av firmaene man nettopp har kjøpt aksjer i gis milliardkontrakter.
Dersom vi skal legge disse forklaringene til grunn (og det skal vi jo, jeg kan ikke se for meg at en politiker ville sagt noe som ikke er sant), så ser jeg virkelig ikke noen annen forklaring enn at våre øverste politiske ledere også tror vi lever i et samfunn uten korrupsjon.
Vi liker i hvert fall ikke å bruke K-ordet. Vi har habilitetsbrudd, økonomiske misligheter og folk som klør hverandre på ryggen. Men ikke korrupsjon. Til tross for at ordet sitter en del løsere når vi snakker om andre land.
[ Lan Marie Berg: Klimakrisen er global – men først og fremst er den lokal ]
Se for deg reaksjonene dersom vi leste om tilsvarende saker fra land vi trodde litt mindre godt om. Se for deg en minister fra Etiopia som ga styreverv til personlige venner. Se for deg en minister fra Peru som kjøpte aksjer i et selskap og var med på å gi det samme selskapet kontrakter uka etterpå. Se for deg at de attpåtil forklarte seg med at de «ikke visste at de ikke kunne gjøre det». Vi hadde ledd til vi hadde vondt i magen, lukket avisen og følt oss overlegne.
Og K-ordet hadde sittet løst. Slikt driver vi heldigvis ikke med her i Norge!
Jeg vil selvsagt ikke dit min botswanske venn var. En norsk politiker som «bare» sikret seg selv litt ekstra til hus og bil hadde gjort meg rasende. Eller: Det gjør meg rasende, selv når det skjer innenfor regelverket politikerne har vedtatt for seg selv. Et regelverk som er nok et bevis på vår naive tro på egen uskyld.
For det er mye vi burde reagere på når det gjelder blandingen av penger og politikk i Norge. Ikke bare kan norske regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter eie enkeltaksjer, de trenger ikke engang å informere om aksjene dersom de eier dem i kort nok tid. Ellers skal politikere i teorien registrere sine eierinteresser, men både registeret og regelverket rundt er fulle av hull. Samtidig stemmer de fleste av disse politikerne mot å opprette lobbyregister for å se hvem som prøver å påvirke dem. Noen partier tar imot store summer, uten at det offentliggjøres hvor pengene kommer fra.
Jeg er glad vi tror, og kan tro, at det er lite korrupsjon i Norge. Men vi må slutte å tro det er null. Vi har politikere som holder eierinteressene sine skjult, stemmer mot åpenhet og tar avgjørelser til tross for at de er inhabile. Det er kanskje ikke korrupsjon, men det er absolutt grobunn for korrupsjon.
Det bør vi si høyt. Så bør vi kreve at politikerne gjør noe med det. Det hadde gjort systemet mer bærekraftig.
[ Stein-Gunnar Bondevik: Det var kanskje finansminister Ola Borten Moe burde blitt? ]
[ Jo Moen Bredeveien: Bjørnar Moxnes har satt sitt eget livsverk i fare ]
