Jeg stiller ikke spørsmålet fordi jeg mener de to tilfellene er likeverdige eller fordi jeg har en klar mening om hvem som er offeret i historien om det manglende håndtrykket, skoleeleven og rektoren, men fordi saken er et godt eksempel på noe vi ofte står overfor i et fungerende demokrati: Prinsipper som står mot prinsipper.
I dette tilfellet står likestilling og det samfunnet vi ønsker pluss rektorens ytringsfrihet mot religionsfrihet eller kanskje bare en enkeltelevs rett til å sette sine egne fysiske grenser.
Noen ganger kan ytringsfrihet krasje inn i den enkeltes rett til privatliv. Da møtes sentrale prinsipper i det som utgjør et velfungerende demokrati. Men prinsippene krasjer også inn i hverandre i saken om det manglende håndtrykket og rektoren. Det er for eksempel ikke uproblematisk at videoen er sett av en stor del av Norges befolkning.
For oss som lever av å håndheve den redaktørstyrte ytringsfriheten: Er det viktigste prinsippet rektorens ytringsfrihet og hensynet til den brede debatten vi ønsker å legge til rette for, «vi må våge å ta debatten»-perspektivet? Eller er det viktigere å holde oss innenfor de prinsippene som følger av Vær Varsom-plakaten som alle redaktører har forpliktet seg til å følge, og som jeg i kraft av mine tidligere roller som styreleder i både Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening har omtalt som demokratiets grunnmur?
[ Sigrid Bonde Tusvik: Derfor fikk jeg aldri lov til å låse meg inne på rommet ]
I Vær Varsom-plakaten står det: «Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet». Mitt spørsmål blir da: Har noen vurdert konsekvensene for den mindreårige gutten som ikke ville ta rektor i hånda, eller gjelder ikke de samme reglene for ham? Har han og familien fått mulighet til tilsvar eller retten til samtidig imøtegåelse før videosnutten er gjengitt videre i sosiale medier eller aviser? Har man overhodet forsøkt å oppnå kontakt?
I Dagsavisen har vi publisert flere meninger som forsøker å nyansere bildet av det som skjedde under vitnemålsutdelingen på en skole i Oslo. «Noen kaller rektorens oppførsel for rasistisk, mens andre mener at den unge gutten har blitt oppdratt med kvinnefiendtlige holdninger. Jeg mener at verken eleven eller rektoren burde bli fiendtliggjort. Forskjellen er at den ene er et barn, mens den andre er en voksen som burde visst bedre», skrev vår debattjournalist Asli Altunøz. Kommentator Synnøve Trampe Vereide slo fast at vi bør vokte oss for moralsk posering i kommentaren «Woke-pendel i full sving». «Ytringsklimaet er blitt heitere. Det får mange til å svette. Og det skal vi være glade for», skrev hun.
For øvrig dukker det opp enda et prinsipielt paradoks når man snakker om woke. Hvis man tenker at et av kjennetegnene ved woke-kultur er at årvåkne mennesker nærmest leter etter feil hos andre, da er jo på et vis anti-woke-krigerne selv ganske så woke. De jakter jo selv på utsagn som bekrefter eget narrativ, og bidrar sånn sett til en debatt om debatten.
Spørsmålene mine er mange, men akkurat denne fredagen skal jeg avstå fra å konkludere. Bastante konklusjoner er jeg sikker på at Facebook-krigerne allerede har kommet til, enten de mener det ene eller det andre. God fredag og god sommer! Denne spalten er tilbake i august.
[ Jeg vet hva min eksmann har gjort, men jeg kommer aldri til å forstå ]
[ Selbekk ut mot Støre: – Gir meg assosiasjoner til karikaturstriden ]