De siste dagene har det florert en video på sosiale medier av en vitnemålsutdeling ved en ungdomsskole i Oslo. En ung gutt nektet å håndhilse på rektoren i det han skulle ta imot vitnemålet sitt, noe som førte til at rektoren først prøvde å tvinge seg til et håndtrykk, og deretter henvendte hun seg til venner og familie i publikum.
«Vi bor i Norge. Dere skal jobbe med norske kvinner, ellers så lykkes dere ikke i Norge. Dette må dere ta tak i,» sa hun blant annet.
Rektoren har rett. Vi bor i Norge.
Og her i Norge kan vi faktisk ikke ha det sånn at elever blir tvunget til kroppskontakt og belært foran venner, familie og klassekamerater av det som skal være en trygg voksen.
Rektoren har selv beklaget hendelsen, men debatten domineres av stemmer som mener hun ikke burde beklaget, og at det eneste riktige hadde vært å håndhilse.
Men debatten bør ikke handle om det er greit å avstå fra å håndhilse eller ikke. Den har vi allerede tatt.
Har man først kvinnefiendtlige holdninger endres ikke det kun med et håndtrykk
I kjølvannet av at noen kvinner i Al-Noor Islamic Centre moskeen valgte å hilse med hånda på hjertet i stedet for å ta Kronprins Haakon i hånda i 2019, har muslimer forklart at denne måten å hilse på symboliserer åpenhet, ærlighet og medmenneskelig kjærlighet. Andre på sin side har argumentert sterkt for at det å nekte å håndhilse er sexistisk.
Det denne debatten derimot bør handle om, er hvordan ansatte i skolen møter folk med en annen bakgrunn og kultur, og hvordan man reagerer når det først skjer at noen ikke vil ta deg i hånda.
For det er riktig at skolen har et samfunnsansvar som går ut på å lære elever om likestilling og andre norske kjerneverdier. Men skolen har også et ansvar for å fremme mangfold og respekt av ulikheter i samfunnet.
Eleven la hånda si mot hjertet for å hilse som et kompromiss, til slutt. Hva gjorde rektoren for å møtes i midten? Hva gjorde hun for å prøve å forstå og respektere elevens valg om å ikke håndhilse? Var tvang og belæring i plenum den eneste løsningen?
[ Kvinnelig imam går Pilegrimsleden: – «Love is halal» ]
Det er spesielt oppsiktsvekkende at en rektor i en skole med folk fra mange forskjellige kulturer reagerer på denne måten. Det kan ikke ha kommet som lyn fra klar himmel at det finnes elever som ikke ønsker å håndhilse på det motsatte kjønn, enten de er kvinner eller menn.
Rektoren burde hevet seg over det, og i etterkant tatt elev og foreldre til side og uttrykt sin bekymring over at han ikke håndhilste.
Hun kunne prøvd å lære noe av den andre kulturen, men også hatt en sivilisert samtale hvor hun forklarte hvorfor hun mener håndhilsning er et absolutt premiss for å lykkes i det norske samfunnet. Den samtalen hadde sannsynligvis blitt tatt mer seriøst av både eleven og foreldrene.
Har man først kvinnefiendtlige holdninger endres dette dessuten ikke kun med et håndtrykk.
Jeg har tidligere argumentert for at det å være muslim og feminist går hånd i hånd. Nå er jeg mer feminist enn muslim, men jeg klarer likevel ikke å gi rektoren rett i det hun gjorde. For som feminist er jeg ekstremt opptatt av at vi skal kunne sette intimgrenser for egen kropp. At man selv skal kunne bestemme hvem man tar på, og hvem man blir tatt på av.
Ingen har rett til å tvinge seg til kroppskontakt med et annet menneske. Den retten hadde heller ikke den omtalte rektoren overfor den unge eleven.
En pedagog og ansatt i skolen skal være en trygg voksenperson for elevene. Derfor var forsøket på å tvinge til seg et håndtrykk, og den belærende appellen i plenum, unødvendig og nedverdigende fra rektorens side.
Noen kaller rektorens oppførsel for for rasistisk, mens andre mener at den unge gutten har blitt oppdratt med kvinnefientlige holdninger. Jeg mener at hverken eleven eller rektoren burde bli fiendtliggjort. Forskjellen er at den ene er et barn, mens den andre er en voksen som burde visst bedre.