«Har du noen gang følt at du ikke kjenner deg igjen i de partiene som finnes på stortinget? At du savner den sunne fornuften, godt gammelt bondevett?».
Slik presenterer Industri- og næringspartiet (INP) seg på sine hjemmesider. Partiets leder og gründer Owe Ingemann Waltherzøe har gjestet riksmediene ved ulike anledninger det siste året, uten at han har imponert. Men han vet å spille på den norske, regjeringstrette misnøyen.
For Waltherzøe er glasset halvtomt.
Han fisker i et hav der det rett og slett er umulig ikke å få napp. Partiet ønsker mer av det som er bra og mindre av det som ikke er bra. Uten å ta stilling til helheten. Når partiet møtes med brysomme spørsmål om summen av ting, om budsjetter og inndekning, avvises det med at partiet er nytt, må lære og ikke har hatt tid nok.
Da han gjestet Politisk kvarter på NRK tirsdag morgen sa han at den norske befolkning «nærmet seg tålegrensen». Han ramset opp strømpriskrisa, som ligger i bånn for alt, de høye rentene, de høye matvareprisene og «galopperende bensinpriser». Som om dette er særnorske fenomen om dagen, og uten å ta hensyn til de faktiske forholdene.
[ Asli Altunøz: Debatten bør ikke handle om håndhilsing ]
Som at strømpriskrisa er over, den kritiske energisituasjonen som følge av en krig i Ukraina er håndtert gjennom samarbeid i Europa og med målretta støttetiltak i Norge. Matvareprisene stiger mindre enn i mange andre land, og betydelig mindre enn i Sverige og Danmark. Galopperende drivstoffpriser? Vel, man skal ikke kjøre mye bil for å se at prisene på pumpene har gått betydelig tilbake, og bensinprisen i mai lå i snitt nesten fem kroner under nivået i fjor sommer.
Det gjelder å holde troen nede, misnøyen oppe og kriseopplevelsen intakt.
Tålegrensen? Vi lever fortsatt i verdens rikeste land. Vi er fortsatt uvanlig privilegerte. Det er faktisk ikke en kontroversiell virkelighetsbeskrivelse. Det er i Ukraina de kan snakke om tålegrense. Ja, og på mange andre steder i verden. Men i Norge?
For Owe Ingemann Waltherzøe er glasset halvtomt, og han får sikkert mange med seg på sin virkelighetsforståelse. Han vil trekke opp stigen, og melde Norge ut av EØS, ut av Parisavtalen, han mener klimakuttene kan tas andre steder, at olje er bra og havvind dumt, og at klimakrisa er overdreven. Eller som han sier, han ønsker en mer nyansert debatt. Han er jo ikke klimafornekter, han tror bare ikke på det som er kommet fram til nå. Han følger formentlig heller ikke med på nyhetene.
Eller som partiet skriver i sitt eget program: «Vi ønsker ikke å konkludere på noe vi ikke har forutsetninger til å klare å sette oss godt nok inn i». På et slikt grunnlag ber de om velgernes tillit. Og kan få det.
[ Benedicte Bull: Nei, Kina har ikke kontroll på kontinentet ]
I en svært kompleks global virkelighet med stort alvor, er det illevarslende at INP nå, med enkle svar, står i fare for å kunne få politisk innflytelse i våre største byer. Det betyr flere biler i bykjernen igjen, for det er bra for småbedriftene. I Oslo der det skiller 130 stemmer mellom blokkene, kan INP komme på vippen. Høyre i byen åpnet sine dører, til eget ungdomspartis store bekymring.
Der ordførerkandidat Anne Lindboe sa «absolutt», sa ungdommen «absolutt ikke»: «Vi kan ikke gå til valg sammen med noen som ikke tror på klimaendringene, og som vil samarbeide mindre med Europa». Lindboe måtte rykke ut og avvise et samarbeid med INP. Men realitetene i høst kan snu på dette. I Oslo, Stavanger, Trondheim og Bergen.
Da kollega Jo Moen Bredeveien kikket under panseret på partiet før jul skrev han: «Partiprogrammet minner mest om en slags «Best of» av andre partiers program». Bredeveien mente INP kunne minne ganske mye om Senterpartiet – før Vedum og gjengen hans havnet i regjering, og skrev om politikken at «noen vil kalle det proteksjonisme og kjip nasjonalisme, andre kaller det sunn fornuft».
Partiets retorikk er dels til venstre for venstre og til høyre for høyre, slik man kan koste på seg når ideologien er ja til alt som er bra og nei til alt som er dårlig. Summen plasserer kanskje partiet et sted i sentrum av norsk politikk. Der er det ikke mye plass.
Men det er godt med plass for et misnøyeparti på høyre fløy. Industri- og næringspartiet kan ha en lys framtid.
[ Sigrid Bonde Tusvik: Derfor fikk jeg aldri lov til å låse meg inne på rommet ]
