I forrige uke hevdet USA at Kina har etablert et spionsenter på Cuba, under 20 mil fra USAs kyst. Kina har ikke innrømt at de driver spionasje fra Cuba, men saken har skapt ny debatt om hva Kina egentlig vil i Latin-Amerika. Er Kina kun på jakt etter råvarer og markeder, eller er det slik som USAs Sør-kommando hevder; at Kina vil ta kontroll med Latin-Amerika som et ledd i å utfordre USAs verdensherredømme? I den debatten svirrer mange påstander om Kinas Latin-Amerika engasjement. Men hva er realitetene rundt Kinas nærvær? Her skal jeg gå igjennom fem vanlige påstander.
Påstanden holder ikke vann
Påstand 1: Kina er Latin-Amerikas viktigste handelspartner. Kinas handel med Latin-Amerika ble 35-doblet mellom 2000 og 2021, og for Sør-Amerika (landene sør for Panama-kanalen) er Kina nå den viktigste handelspartneren. Det er fordi de produserer viktige råvarer som Kina etterspør. Men tar vi Mexico og Mellom-Amerika med, endrer bildet seg. Mexico har nær 80 prosent av sin handel med USA. USA har også de siste årene sett en liten oppsving i handelen med Latin-Amerika, og tatt tilbake noe av det tapte overfor Kina. USA er derfor fortsatt størst i Latin-Amerika.
[ Hormoner og skalpeller er løsningen for mange – men ikke alle ]
Påstand 2: Kina gir store lån til Latin-Amerika, som kan bidra til gjeldskriser. Det har vært en stor debatt om Kina driver et såkalt «gjeldsfelle-diplomati», som driver fattige land ut i gjeldskriser. Kina ga store lån til Venezuela, Brasil, Ecuador og Argentina på 2010-tallet. Venezuela lånte rundt 60 milliarder dollar, og rundt halvparten skulle nedbetales i olje. Det skal også en del av Ecuadors gjeld. Men Venezuelas kjempegjeld har først og fremst vært et problem for Kina, som ikke har fått tilbakebetalt det de skulle. Kina sluttet med å gi store lån til latinamerikanske stater rundt 2015, etter dårlige erfaringer og endringer hjemme. Siden det har vi først og fremst sett kinesiske banker gi mindre lån til kinesiske bedrifter som investerer i Latin-Amerika. Med andre ord, påstanden er ikke lenger sann.
Påstand 3: Kina er i ferd med å «kjøpe opp» latinamerikansk infrastruktur og naturressurser. Det har vært en økning i kinesiske investeringer, men totalt utgjorde ikke kinesiske investeringer mer enn litt over 6 prosent av utenlandsinvesteringene i Latin-Amerika mellom 2000 og 2022. USA og Europa er fremdeles de viktigste investorene. Men her er det store forskjeller og endringer når det gjelder sektorer og land. Kinas investeringer øker særlig innenfor energi, industri og teknologi, mens investeringer i råvareproduksjon har falt fra å utgjøre 80 til 30 prosent av alle investeringer. De viktigste landene for kinesiske investeringer er Brasil, Chile og Mexico. Konklusjon: Påstanden er bare delvis sann.
[ Synnøve Vereide Trampe: Hvorfor er det blitt så galt å moralisere? ]
Påstand 4: Kina samarbeider først og fremst med land på venstresida som er imot USA. Økningen i Kinas engasjement i Latin-Amerika falt sammen med at mange land valgte venstreorienterte regjeringer (fra rundt 2000-2015). Noen venstreledere så også tilknytning til Kina som en måte å minske avhengighet av USA. Men det er ikke lenger noen forskjell på høyre- og venstreregimer når det gjelder tilknytning til Kina. I mange land er det næringslivet – som ofte er høyreorientert – som presser på for å signere handelsavtaler og knytte seg tettere til Kina for å åpne tilgang til det kinesiske markedet, eller å posisjonere seg som samarbeidspartnere med kinesiske aktører i Latin-Amerika. Siden 2015 har de mest antiamerikanske landene, Cuba, Nicaragua og Venezuela, omtrent ikke mottatt noen kinesiske investeringer, mens Kina gjorde store investeringer i Chile under høyre-presidenten Sebastián Piñera. Konklusjon: Påstanden holder ikke vann.
Påstand 5: Kina vil overta kontrollen med Latin-Amerika fra USA. De som hevder det, peker ofte på Kinas politiske og militære nærvær, samt investeringer i sensitiv teknologi. Kina lanserte allerede i 2016 en plan som innebærer økt militært og politisk samarbeid, og 21 land i Latin-Amerika er med i Kinas store geopolitiske prosjekt «Belte og Vei». Kina har også presset flere små land i Mellom-Amerika til å bryte diplomatiske forbindelser med Taiwan. For å støtte opp under Huaweis investeringer har Kina har etablert 11 satellittstasjoner i Latin-Amerika, og investert i havner og strømnett. Kina forhandler om å bygge et havneanlegg helt sør i Argentina, og noen peker på at det kan bli en marinebase av stor geopolitisk betydning. Likevel er det militære engasjementet beskjedent. Man regner med at Kina de siste 20 årene har solgt våpen for rundt 650 millioner dollar til Latin-Amerika. Til sammenligning beløper USAs militære assistanse til Latin-Amerika siden 2000 seg til omtrent 200 milliarder dollar, og USA har fremdeles 3 militærbaser i regionen.
Det er med andre ord lite som tyder på at Kina er i ferd med å «overta kontrollen» med Latin-Amerika, selv om det er hevet over tvil at Kina er en mektig aktør. Men om det stemmer at Kina har etablert en spionbase på Cuba vil det inne bære en strategisk endring. Det er viktig å følge med på, i like stor grad som vi bør forholde oss kritisk til USAs påstander om hva Kina egentlig vil i Latin-Amerika.
[ Putin kan veltes av enda villere hauker ]