Spørsmålene er langt flere enn svarene etter helgens kaos i Russland. Det som var starten på et kupp mot president Putin, eller bare var et opprør mot inkompetente generaler, fislet ut i en slags våpenhvile uten store tap.
De misfornøyde soldatene tilknyttet Wagner-gruppen som inntok russiske byer og var på vei mot Moskva lørdag, gikk og la seg igjen. Og tilbake sitter et måpende Vesten, undrende på hva det var som skjedde. Og ikke minst hva nå, da?
Putins ettergivenhet kan, tross alt, tyde på sinnsro og rasjonalitet
Det som er sikkert, er at Russland er høyst uforutsigbart. Kanskje er giganten i øst nå også ustabil, ledet av en elite som har alt å tape og som kanskje ikke vil sky noen midler for å holde på sin makt. Sprengingen av Kakhovka-demningen i Kherson-regionen tidligere i juni, viser en desperat vilje til å stagge framrykkende ukrainere.
Krigen i Ukraina har vært en militær katastrofe for et ydmyket russisk regime. Når den ukrainske sommeroffensiven nå er i gang, og russerne er på hælene, skapes det også et enormt press på landets politiske ledelse. En demning er sprengt for å hindre fiendtlig framrykking, og før helgen fortalte ukrainsk etterretning om russiske planer for å sprenge Europas største kjernekraftverk i Zaporizjzja, som ligger midt i krigssonen.
Fire av de seks reaktorene skal være klargjort med eksplosiver, hevdes det, og russerne skal bare være en ordre unna å skape en enorm katastrofe. En nedsmelting av reaktorer og spredning av radioaktivt avfall vil gjøre store områder ugjennomtrengelige, som atter et ledd i en brent jords taktikk. Samtidig vil det sende et signal til Ukraina og omverden som det ikke er til å ta feil av: Ikke kom oss for nære. Faren for spredning av farlig avfall til egen befolkning er stor, men russerne har tradisjon for ekstreme og totalt hensynsløse tiltak i krig.
[ Helle Cecilie Palmer: Men pølsa mi får du aldri ]
Samme mentalitet gjennomsyrer også den hjemlige russiske debatten, der tilbøyelighet til råskap og til å tråkke over alle grenser for moral og fornuft virker å ha blitt normalisert. Som da den før moderate og anerkjente russiske statsviteren Sergej Karaganov nylig mente at den eneste måten menneskeheten kunne reddes − fra Vestens angrep og forfall var å bruke atomvåpen. Han skrev i en artikkel at viljen til å bruke det måtte bevises og at et angrep ville få Vesten på nye tanker.
Motviljen er intuitiv, dommedagsvåpenet er tabu også i Russland, men Putins regime har bare ett stort maktmiddel, atomvåpen.
President Putin har snakket om atomvåpenbruk tidligere. Og Russland er i ferd med å flytte mindre, taktiske atomvåpen til nabolandet Belarus. For første gang er russiske atomvåpen plassert på fremmed jord. Mange andre grenser er for lengst tråkket over. Trusselen om atomvåpen henger i lufta, slik de ønsker. Men når må trusler understrekes med handlinger for at de skal avskrekke nok? Helgens kaos understreker uvissheten om Russlands kurs. Bare at det snakkes om bruk av atomvåpen, er kilde til eksistensiell uro hos oss alle.
En ravende atomvåpenmakt, med en president på topp hvis makt og posisjon nå er høyst usikker? Det er en farlig cocktail. Våpenhvilen med hans gamle venn, nå leder for leiesoldatene i Wagner-avdelingen Jevgenij Prigozjin, tolkes på ulike vis. Putins ettergivenhet kan, tross alt, tyde på sinnsro og rasjonalitet, som styrker troen på at han vil være åpen for fredsforhandlinger.
Men at en totalitær leder, som i over 20 år har vært «den sterke mann», lar seg ydmyke for åpen scene, har i hvert fall ikke styrket hans posisjon. Prigozjin har åpent utfordret Moskva, om ikke Putin direkte, og har stilt spørsmål ved hele Ukraina-krigens grunnlag. Og det foreløpig uten represalier. Kommer det en hardhendt respons fra Putin?
[ Synnøve Vereide Trampe: Hvorfor er det blitt så galt å moralisere? ]
Det er vanskelig å vite noe som helst. Lørdag kom det melding fra Kreml om at Prigozjin skulle få amnesti, men mandag morgen meldte den russiske avisen Kommersant at han likevel er under etterforskning. Samtidig skal del av forsoningen med Putin være at Wagner-styrkene flyttes til Belarus. Men med den operasjonen, kommunisert som en slags løsning for å dempe uroen og løse opp i en indre konflikt, flyttes Prigozjins styrker geografisk betydelig nærmere Kyiv og Ukrainas hjerte. Hva er reelt, hva er tåkelegging og list?
Selv om man skulle ønske dagens russiske regime den totale undergang, er ikke opprør og kanskje borgerkrig i Russland noe å håpe på. En svakere Putin kan veltes av enda villere hauker. En konflikt kan komme helt ut av kontroll, og er det noe vi har lært av kriger så er det at de skaper energier ingen forutså eller kan styre.
En borgerkrig i et land med 4–5000 atomstridshoder er et mareritt. Alle kriser i Moskva har potensial til å spre seg ut i landet med 140 millioner innbyggere. Nesten 30 millioner av dem er ikke etniske russere og landet har store interne og regionale motsetninger. Russland kan gå i oppløsning.
Siden slutten på Sovjetunionen i 1991 er makta tvunget tilbake til Moskva. Russland er i dag ekstremt sentralisert, og med enorme økonomiske forskjeller. Det er selvsagt ikke alle glad for ute i de 85 ulike territorielle enhetene som nyter ulik grad av indre selvstyre. Og selv om få regioner besitter politisk infrastruktur til å bryte ut, vil en implosjon i Moskva være gnisten som kan tenne et stort bål. Forsøk på å bryte ut vil åpenbart ikke møtes med forståelse i Kreml. Men med våpen.
Hva som skjer i Russland, vet knapt russerne sjøl.