Det skjer. Hver. Jævla. Dag. Faktisk helt uten unntak. Jeg logger meg på internett, og der ligger de. De har nok ventet på meg hele natten, i tilfelle jeg skulle våkne og finne på å scrolle litt.
De manipulerende algoritmene. De aggressive reklamene. De som forteller meg om alt jeg trenger. Alt ungen min trenger. For ja, jeg venter barn.
Du som har lest meg før i avisa, vet det kanskje. Det gjør i hvert fall Facebook og alle annonsørene som får vann i munnen av tanken på alle pengene de kan tjene på meg.
Plutselig finnes det ingen grenser for hva jeg bare må ha. Som en Moonboon hengevugge. Eller måleutstyr for barnefotlengde. Eller en personlig tilpasset slutte-med-bleie-bok, som kommer med podens navn innført i selve boken.
Altså, jeg har høye forventninger til barnet mitt, men er det normalt at en treåring har lært seg å lese?
Så var det barnerommet. Det skal være utstyrt med miljøvennlige leker. Personlig stil. Pedagogisk-tilpassede løsninger. Dette til tross for at ungen ikke skal bruke rommet engang. For nå er det samsoving fram til fylte atten år som gjelder, eller noe sånt.
Algoritmene og ammepolitiet suger seg fast til deg som umettelige blodigler.
«Nesting», heter det visstnok, altså redebygging. Et veldig koselig ord, men ærlig talt, det er ikke bare koselig, det er også kvalmt.
I en normaltilstand tenker de fleste at innkjøp som dette er hinsides hva som er fornuftig, og nødvendig. Men som kvinne i hormonell oppløsning er det fort gjort å bli fanget av kapitalismens kyniske klør. For ja, på høyre skulder står han der, den lille kapitalistiske djevelen, og hvisker deg inn i øret: Vil du ikke det beste for barnet ditt? Og hva i huleste skal man svare da – eh, nei takk?
Først tenkte jeg at dette maset var forbeholdt svangerskapet, at alt vil roe seg straks ungen er ute. «Det viktigste er at barnet får klær på kroppen, mat og kjærlighet», sa jordmoren på det fødselsforberedende kurset. Jeg pustet lettet ut.
[ Jo Moen Bredeveien: Når avgjørelsen skal fattes, bruker Høyre kreftene på å stritte imot ]
Sakte har det gått opp for meg at dette er bare begynnelsen. Barnet i magen min er fortsatt en udetonert bombe, og den kan eksplodere når som helst, hvis jeg ikke følger myriaden av velmenende tips og råd, og leser hele bøker om søvn, amming, tilknytning og oppdragelse.
Smarte markedsførere forteller ikke bare hva småbarnsforeldre trenger av ting. Når du har kjøpt alt du trenger, og mer til, må du også bruke penger på dette: Kurs, workshoper og guider, om alt fra søvn til selvfølelse. Uunnværlig kunnskap. Som du-bare-må-ha. For, ærlig talt, hvem vil vel ikke ha et supertrygt barn med god selvfølelse?
Det er rart med det. Kan man virkelig lese seg til å bli en god forelder? Kan man virkelig kjøpe seg et lykkelig barn?
Midt i en livsendrende fase skal du altså forholde deg til råd fra venner, fiender og kapitalen. Og ingen av dem sier det samme.
Plutselig er det lett å forstå hvorfor kvinnens blodvolum øker med cirka 50 prosent i løpet av svangerskapet. Det kommer godt med, når algoritmene og ammepolitiet suger seg fast til deg som umettelige blodigler.
Hva skjedde med god, gammeldags fornuft? Hva skjedde med instinktene? Jeg skjønner det ikke. Hvordan kan det ha seg at så mange generasjoner med mennesker har vokst opp til å bli trygge, oppegående folk, uten all denne kunnskapen, alle disse tingene?
Hvordan har det seg at ungene som vokste opp på 70-tallet, som knapt ble ammet fordi foreldre bare fikk et par uker permisjon – ikke er traumatiserte?
Og hvordan i huleste klarte menneskene å vandre ut fra savannen i Afrika for mange tusen år siden, uten den nyeste ergonomiske bæreselen?
[ Stian Bromark: Tyranni på tyrkisk ]
«Dere, foreldrene, skal være der og curle barna fram i livet». Dette sa hovedtaleren på en navneseremoni jeg var på for noen uker siden. Jeg gispet, høylytt, og jeg trodde først at jeg var del av et kollektivt gisp som gikk gjennom salen. Men det var visst bare jeg som reagerte.
Så slo det meg: Kanskje var det en spøk? Men neida, ingen lo, dette var på ramme alvor.
Der satt de, en haug med nybakte foreldre, og fikk beskjed om at de skulle bli curling-foreldre. For de som ikke kjenner konseptet, handler det om å koste bakken skinnende ren for barnet, slik at de lett og smertefritt kan skride fram i livet. Uten hindringer.
Dette er visst den nye samfunnsnormen. At barna skal skånes for utfordringer. At foreldre skal være dypt og åndelig involvert i alle aspekter i sitt barns liv. Dermed kan de realisere alle sine tapte drømmer gjennom poden. Med et drøss av organiserte fritidsaktiviteter, som selvsagt skal koste penger. Masse penger.
Er det rart folk ikke orker å få flere barn?
Hva blir resultatet? Et hyperorganisert familieliv. En tidsklemme som suger livsgnisten ut av både foreldre og barn. Overstimulerte unger som aldri har kjedet seg, som oser av angst og ADHD selv om de har fått all mulig pedagogisk tilrettelegging fra fødsel av.
Og plutselig innser du at poden – som ble ammet til fylte to år, og som deretter ble foret med økologisk, hjemmelaget mat – likevel går hen og kjøper seg cola og boller i lunsjen på skolen. Hver eneste dag.
[ Kronekursen suger livskraften ut av oss ]
Jeg tror vi er mange som ønsker å ta noen steg tilbake. Som lurer på om dette pedagogiske og kapitalistiske kjøret er godt for noen andre enn de folka som tjener rått på det.
Jeg mener, er det rart folk ikke har råd til å få flere barn? Er det rart folk ikke orker å få flere barn? Det er jo ingen hemmelighet at fødselstallene stuper og at skilsmisseraten er høy blant småbarnsforeldre.
Når skal vi egentlig slippe barna fri igjen? Når skal vi slippe foreldrene fri igjen?
Neida, alt var selvsagt ikke bedre før. Mye har faktisk blitt bedre. Og vi vil jo ikke tilbake til den tiden hvor gravide røyka med den ene hånda og drakk med den andre. Men pendelen har svingt for langt den andre veien.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/U5EHVIKK7BG4HN5Y7IMEZLVDNU.jpg)
Nå står begge foreldre klare, med en kost i hver hånd, allerede på fødestua, fordi de skal curle ungen ut av livmoren og gjennom livet.
Problemet er bare dette: Det er ikke slik at jo mer kosting, jo bedre resultat, i curlingen. Hvis de som løper på sidelinja koster for mye, for intenst, risikerer de at curlingsteinen fyker av sted i altfor høy fart, før den krasjer, hardt og brutalt.
Kanskje er det på tide å roe ned kostinga litt. Jeg håper i hvert fall at vi begynner å lytte mer til jordmoren. Hun som sier at barna først og fremst trenger klær på kroppen, mat og kjærlighet. Det er en god start.
[ Jo Moen Bredeveien: Jeg er journalist, og mener det jeg gjør er viktig. Men ingen trenger meg ]