I helga ringte Jonas Gahr Støre og ba Helga Pedersen om ikke å stille som motkandidat til vervet som partisekretær. Ordene falt ikke slik som i en instruks, men ble oppfattet slik av mottakeren. Etter samtalen med Støre trakk Pedersen sitt kandidatur.
Det må sies å være svært høy grad av involvering fra en partileder som har bedyret at han ikke vil blande seg i arbeidet med å fylle partiets fremste verv. Men hvis han mener at landsmøtet og partidemokratiet må være suverent, hvorfor lot han ikke denne duellen mellom Pedersen og partisekretær Kjersti Stenseng spille seg ut foran nettopp landsmøtet?
Hans ord til valgkomiteen om at også hans stilling i partiet må vurderes, kan fort gå i oppfyllelse
Støre mener telefonen til Pedersen var «helt naturlig». Det er ikke helt lett å følge den analysen. Det hadde vær mer naturlig ikke å ta den samtalen. Noe annet Støre bommer på, er lojaliteten til Helga Pedersen. Hun har ikke vært et lydig partimedlem, men satt lederen i forlegenhet. Maktas usynlige hånd ble avslørt.
Tirsdag morgen, dagen etter 1. mai, hadde Arbeiderpartiets ledelse innkalt til pressemøte i forkant av landsmøtet, som begynner torsdag. I midten på scenen på et utested i Oslo sto partileder og statsminister Jonas Gahr Støre. På flankene nestleder Bjørnar Skjæran, som er presset ut av partiledelsen, og partisekretær Kjersti Stenseng, som er mer enn omstridt i sin rolle. Det er et lag det er vanskelig å vinne med.
I sitt ønske om ro har Støre skapt enda mer støy i partiet. Før, under og etter landsmøtet. Han har ønsket å unngå en opprivende personstrid under dagene med møter i Oslo, han har ønsket å hegne om det knappe landsmøtets tid til å utvikle politikk. Alt tyder på at han ville ha personkabalen ute av verden i god tid før partiets stormøte. Han har i sine samtaler med valgkomiteen og med dens leder, LO-topp Peggy Hessen Følsvik, uttrykt sine tanker. Men han hevder at han ikke har nevnt noen navn.
[ Thor Olav Iversen: Arbeiderpartiet kan framleis finne kursen ]
For halvannen uke siden kom den enstemmige innstillingen fra valgkomiteen. Enstemmigheten var den solide muren Støre kunne gjemme seg bak. Forslaget om to nye nestledere i Tonje Brenna og Jan Christian Vestre var relativt ukontroversielt, men å la Stenseng få fornyet tillit har skapt bølger. Krefter i partiet har ønsket henne vekk. Denne misnøyen forsvant i valgkomiteens innstilling. Men lot seg ikke skjule. Pedersens kandidatur hadde tyngde. Og som telefonsamtalen i helga tyder på, var en kampvotering om partisekretærvervet slett ikke en situasjon Støre ønsket seg.
Det var en ledertrio på defensiven som møtte pressen tirsdag. Ukomfortable med å stå der, raske i sine avleveringer av budskap om politikk og organisasjon. De bare ventet på spørsmålsrunden, som selvsagt ikke skulle handle om noe de tre hadde sagt. Ikke eldreomsorg, rente eller arbeid. Og slett ikke om energien og vitamininnsprøytningen dette landsmøtet skulle gi partiet. For dette skulle handle om atter en personstrid i partiet, og om partileder Støres håndtering av den.
[ Helge Simonnes: Underlig at slik gudsdyrkelse blir markedsført av det britiske kongehuset ]
Når hun nå har trukket seg, sier Pedersen at hun føler det ikke var grunnlag for samarbeid med «sentrale miljøer i partiet». Det blir ikke mer sentralt enn Støre. På spørsmål om hva Støre selv oppfatter som innholdet i denne termen, sa han fylkespartiene og valgkomiteen. Det spørs om det står til troende.
Partileder Støre har ønsket ro i partiet. Det er forståelig etter år med Giske-bråk og Tajik-strid. Statsminister Jonas Gahr Støre vil snakke om politikk, løfte partiet opp fra personstrider og kampvoteringer. Han vil videre, mot de politiske løsningene han som landet leder nå må finne for sitt Norge. Og verden.
Men han sitter fast i hengemyra Arbeiderpartiet. Og hans ord til valgkomiteen om at også hans stilling i partiet må vurderes, kan fort gå i oppfyllelse på et landsmøte som nå er svært uforutsigbart. Drømmen om ro er blitt et kaotisk mareritt for Støre.
Det kan bli flere vanskelige samtaler i Arbeiderpartiet.