Kommentar

Murringen avtar nok ikke med det første

Så lenge Vålerenga og Dag-Eilev Fagermo fortsetter å vinne kamper, er det mulig å stilne fansens misnøye.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Men etter en vinter som har vært lite oppløftende, har Vålerenga-fansen kvesset knivene fra start. Helt fram til dagene før seriestart, da euforien over at serien endelig er i gang har skyllet over fans over det ganske land og valfartingen til landets stadioner igjen kan tilta, har det ikke vært mye entusiasme å spore fra VIF-fansen.

Det har det kanskje heller ikke vært så mye grunn til, da prestasjonene og resultatene i oppkjøringen har vært så som så og lite tilsier at Vålerenga skal gjøre det så mye bedre enn i fjor. Der flere lag har forsterket seg, har Vålerenga i beste fall beholdt status quo.

Osame Sahraoui fikk endelig sin overgang i januar-vinduet, og til tross for at VIF både har hentet inn Mohamed Ofkir og mandagens matchvinner Daniel Håkans, er det Jacob Dicko Eng som skal ta over som kronjuvelen hos VIF-fansen. Det evige stortalentet Odin Thiago Holm er fortsatt klubbens største salgsobjekt, men trønderen har slitt med å finne en stabil form på sitt toppnivå på flere sesonger.

Dicko Eng, født i Mali og med en fortid i Lyn, er stortalentet som skal fortsette å begeistre fra sin kantposisjon. I år må 18-åringen imidlertid forberede seg på at han nå er blant dem som må levere, der han i fjor hadde en langt friere rolle uten spesielt mye forventningspress. I sesongens første kant leverte imidlertid Dicko Eng en av sine dårligste prestasjoner på lang tid, da han fikk svært lite spillerom og ble kontant stoppet av en lavtliggende 5-4-1-blokk hos Aalesund.

Hvordan Jacob Dicko Eng gjør det i årets sesong vil også være en del av nøkkelen til Vålerengas sesong, da han og klubbens andre unge talenter må levere for at det skal bli noe å juble for på Valle denne sesongen. De aller fleste har spådd Vålerenga på den klassiske 7.-8.-plassen i årets sesong, mens enkelte frykter at det skal bli enda lavere ned på tabellen. Der Vålerenga i fjor leverte fra det tidvis briljante, var deres laveste nivå også ganske skremmende.

I den første kampen for sesongen var det Vålerenga leverte nokså likt fra det laget leverte forrige sesong. Problemene med å bryte ned lag som legger seg i en lav blokk er fortsatt der, og spesielt før pause var Vålerenga ganske stillestående. Det ble mye trilling av ball i bakre rekker, og et par oppspill på en feilvendt Torgeir Børven, men det ble for få samtidige bevegelser og for statisk foran ballfører slik at det ble for få alternativer å spille på.

Det som helt klart var det største positive å ta med seg var at Vålerenga fant en vei til nettmaskene, og at det tross alt ble tre poeng. Det gjør at stemningen i og rundt Vålerenga er en helt annen enn om det hadde blitt 0-0, og Vålerenga hadde stanget i 90 minutter uten å funnet åpningen Henrik Bjørdal og Daniel Håkans fant. Da hadde det plutselig vært misnøye med både det ene og det andre, mens nå blir det beskrevet som en voksen seier og et tegn på at alt skal bli bedre.

Prestasjonene i vinter tilsier ikke en spesielt stor utvikling i spillet, og manglende forsterkninger i laget har gjort misnøyen blant fansen tydelig. Med en like dårlig start som i fjor, der VIF bare vant én av de sju første bortekampene, kunne mye av piffen allerede gått ut av sesongen før sommeren. En ny sesong i middelmådighet vil neppe bli tatt spesielt godt imot.

Nå kan Vålerenga i stedet fokusere på å fylle opp Østblokka, og ta årets andre seier foran egne fans hjemme på Intility. Vålerenga har hatt en tendens til å skuffe når de har bygd opp momentum, men hvis de får med seg en seier til inn i kamprekken mot Brann, Lillestrøm og Rosenborg kan det være nok til at trua på seier i de tre kampene er på plass.

Murringen mot Fagermo, enkelte av spillerne og det som skjer i Vålerenga forsvinner nok ikke etter en seier mot Aalesund, men så lenge det blir seiere vil den avta i større og større grad.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen