Kommentar

Kvinnerevolusjonen i kirken

Sunniva Gylver ble kjent som presten med rasta-flettene. Nå kan Oslo-profilen havne i Bergen som biskop.

Presten i Fagerborg menighet konkurrerer med en domprost og en sogneprest om det gjeve embetet i Bjørgvin. Domprost Ragnhild Jepsen i Nidaros anses som den største favoritten, men Kirkerådet står fritt til å velge Gylver eller den tredje personen i finaleheatet, den lokale sognepresten Kjersti Gautestad Norheim. Den populære sognepresten var opprinnelig ikke nominert av bispedømmerådet, men kom på listen som følge av en lokal underskriftsaksjon.

At det nå står mellom tre kvinner i et av de mest konservative bispedømmene i landet, forteller noe om hvilken kjønnsrevolusjon som er skjedd i Den norske kirke. Statskirken var lenge en utpreget mannsbastion, men i løpet av de siste 30 år har det vært en gedigen maktforskyvning fra menn til kvinner.

Bispeprosessen i Bjørgvin bekrefter denne utviklingen. Bispedømmerådet nominerte i høst fem kandidater, tre kvinner og to menn. De mannlige kandidatene ble danket ut i første avstemningsrunde, og når kirkerådet i sitt møte 9. og 10. februar skal bestemme hvem som blir Halvor Nordhaugs etterfølger, er det eneste sikre at det blir en kvinne. Dermed er det en 485 år gammel tradisjon som brytes i Bjørgvin.

Med den nært forestående utnevnelsen, kan det være på sin plass med litt kirkelig historieskriving om hvordan kvinner erobret stadig flere ledelsesposisjoner i Den norske kirke. Den viktigste hendelsen skjedde 30 år tilbake. Da ble Rosemarie Köhn Den norske kirkes første kvinnelige biskop, og hun ble også den første kvinnelige lutherske biskop i Norden.

Køhn ble utnevnt da Norge fortsatt hadde statskirke, men mange i kirken mislikte at regjeringen skulle ha ansvaret for å peke ut de fremste kirkelige lederne. Utnevnelsen av Køhn var kontroversiell, men Gudmund Hernes var klar i sin argumentasjon: «En kirke som har sagt ja til å ha kvinnelige prester, har samtidig sagt ja til kvinnelige bisper», fastslo statsråden fra Arbeiderpartiet.

Biskop Rose, som hun ble kalt på folkemunne, ble sittende i 13 år i Hamar bispedømme. Den tyskfødte teologen fra Universitetet i Oslo ble et kirkelig ikon. Med sin lavmælte væremåte åpnet hun kirken for flere enn de spesielt interesserte. Da hun døde i oktober sist høst, skjedde begravelsen på statens regning. Det forteller litt om hvilken sterk folkelig posisjon hun fikk.

Kvinnerevolusjonen i kirken kom sent, men når den først kom, var det med stor kraft og betydning.

Køhn ble etterfulgt av Solveig Fiske. Lenge var det slik at liberale Hamar bispedømme var stedet for kvinnelige biskoper. Da Fiske gikk av i fjor, var det ikke lenger nødvendig at Hamar skulle ha et spesielt ansvar for å fylle opp med kvinner. I konkurranse med flere kvinner, landet Kirkerådet på Ole Kristian Bonden som ny biskop i Hamar.

Nå er det Bjørgvin som står for tur. Det er et stort og betydelig bispedømme. Biskopen i Bergen er ikke bare kirkesjef for en stor region, men har også det øverste tilsynsansvaret for de norske sjømannskirkene rundt om i verden.

Av de tre det står mellom, har Sunniva Gylver den klart høyeste kjendisfaktoren, men i kirken trenger ikke det være en fordel. Verken bispedømmeråd eller flertallet av biskopene har satt henne på førsteplass. Ragnhild Jepsen har fått flest førstestemmer, men ved flere bispeansettelser har Kirkerådet valgt å se bort fra utfallet i de øvrige de kirkelige organene.

Kvinnerevolusjonen i kirken kom sent, men når den først kom, var det med stor kraft og betydning. Vitsene om pompøse mannlige prester er i løpet av en generasjon blitt helt utdaterte.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen