I forrige uke holdt regjeringen enda et valgløfte. Justisminister Emilie Enger Mehl kunne fortelle at hun vil gjenåpne ni lokale politikontor rundt om i landet, fra Salangen i nord til Hvaler i sør. Og flere skal det bli, lover Mehl.
Regjeringen har også «levert», som det heter på moderne politikernorsk, på en rekke andre områder. Ikke alle løfter er holdt, men om man sammenholder alle store og små grep, ser det slett ikke så ille ut. Spesielt ikke verdens beskaffenhet tatt i betraktning.
Senterpartiet vil ha nasjonal, politisk kontroll over vannkrafta. Det ser bare ikke slik ut akkurat nå.
Men folket vil heller ha Høyre. Det har satt seg et inntrykk av at regjeringen ikke gjør som den lovte oss, og i alle fall ikke tar landet i riktig retning.
Derfor murrer det nå stadig høyere internt i Senterpartiet. Grasrota sammenligner regjeringen – Senterpartiets egen drømmeregjering, fri for SV – med Titanic. Det sies stadig mer åpent at «dette går ikke lenger».
Det handler selvsagt om strømmen. Om prisen på den, som setter sinner i kok og truer næringsliv og hele samfunnet vi har bygget oss her oppe i nord.
«Det er for lite og for sent altfor ofte», sier Pål Rørby, ordfører for Senterpartiet i Hemsedal til VG i en sak om opprøret i Senterpartiet. Da snakker han om hvordan en regjering der Senterpartiet er ett av to parti har møtt strømpriskrisen. Det er harde ord.
[ Lars West Johnsen: Navlebeskuelse gikk utrolig brått av moten, gitt ]
Buskerud-veteranen Knut Klev svarte «vet ikke» da han ble oppringt av et gallupinstitutt som spurte om hvilket parti han ville ha stemt på dersom det var valg nå. Årsaken: «Elefanten i rommet». Altså strømpriskrisen.
Tidligere generalsekretær Steinar Ness er like tydelig. Som han sier: Det er ikke Vladimir Putin som har bestemt at strømprisen i Norge skal knyttes opp mot gassprisen i Europa, eller at vi skal ha fem strømregioner i Norge. Dette må regjeringen kunne gjøre noe med.
Eksemplene er mange, og kunne vært langt flere. Kravet er at vi tar tilbake kontrollen over prissettingen og reguleringen av det som har vært en norsk basisvare i over hundre år. Og at det må skje nå, ikke engang i en fjern framtid.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Disse stemmene målbærer det Senterpartiet slår seg opp på hver gang partiet virkelig får det til å svinge rundt oppslutningen: Nasjonal kontroll over naturressurser, gjennomsiktighet i styre og forvaltning, folkestyre, kamp mot embetsmannsstaten (i denne sammenhengen: Brussel). Makta så lokal som mulig. Det lille menneskets plass i det store systemet.
Altså akkurat det Senterpartiet vokste seg stort på under åtte års borgerlig styre. Og som regjeringsapparatet – med en stor del av rett – vil hevde at de kjemper for hver dag, skritt for skritt. Men det drukner i en strøm av dårlige nyheter om strømprisen.
Energisituasjonen preger hverdagen til Senterpartiet til den milde grad at statsråd og nestleder Ola Borten Moe ytrer i full offentlighet at regjeringens hydrogensatsing er å spyle 10 prosent av norsk strømproduksjon «rett i dass».
Aller hardest i klypa er likevel nestor og barrikadestormer Per Olaf Lundteigen. I helga gikk han ut mot regjeringen på grunn av «en stor frustrasjon på grasrota i vårt parti» over manglende initiativ for å løse strømpriskrisen.
[ Kjell Werner: Vi skimter allerede lyset i enden av tunnelen – rentetoppen er nær ]
I en kronikk krever han en radikal omlegging av kraftutvekslingen i kablene til Storbritannia og Tyskland. Han hadde det samme budskapet på NRKs Debatten tirsdag kveld – i et heftig ordskifte med en statssekretær i Olje- og energidepartementet fra Arbeiderpartiet.
Lundteigen fikk los da regjeringen i forrige uke varslet at den vil sette ned et eget strømprisutvalg – etter at den har skjøvet energikommisjonen foran seg i snart et år nå. «Folk forventer handling for å få ned strømprisen, ikke noen ny utredning», sa Lundteigen. Og det har han jo rett i.
Utspillene fra grasrota i Senterpartiet skaper utvilsomt frustrasjon i regjeringsapparatet. En ting er at det bidrar til mer støy. En annen er at det kan gi inntrykk av at det finnes ulike syn på dette spørsmålet i Senterpartiet. Det gjør det ikke, i alle fall ikke i utgangspunktet.
Senterpartiet vil ha nasjonal, politisk kontroll over vannkrafta. Det ser bare ikke slik ut akkurat nå, ettersom partiet styrer nasjonen i en tid da strømprisene løper løpsk. Og det ser jo ikke så bra ut for et parti som gjerne vil kreve arven etter den nasjonale strategen Johan Castberg.
I Senterpartiet skjønner man at strømstøtte til oss forbrukere ikke er annet enn et midlertidig plaster på et dypt sår. Partiet er sågar imot de overnasjonale forpliktelsene som gjør det vanskeligere – men ikke umulig – å gjøre noe med prissettingen av i utgangspunktet billig, norsk strøm.
Trygve Slagsvold Vedum kjenner utmerket godt til historien om konsesjonslovene og kampen for demokratisk kontroll over ressursene. Dette er selve paradeøvelsen for Senterpartiet.
Så hvorfor skjer det ingenting? Se det er et godt spørsmål, som får det til å ulme i organisasjonen. Og som kanskje egentlig må stilles det andre regjeringspartiet?
Mens vi venter på at noe skal skje, eller på atter et utvalg, må regjeringen gjerne fortsette å holde sine valgløfter. Spørsmålet er hvor mye det vil hjelpe.
Vår og varmere klima og mer vind i Tyskland vil løse mye. Det mest glødende raseriet vil trolig avta i takt med at strømprisen går ned. Men svakhetene i systemet er avslørt. Det er grunn til å anta at mange velgere vil se at disse utbedres før de lar seg lokke tilbake i folden.
Det er forståelig – når selv tillitsvalgte i partiet opplever at de drukner i den strie strømmen.
[ Kommentar: Arbeiderpartiet ligger fast på bunnen. Hvor skal kaptein Støre finne oppdrift? ]