Det dramatiske høydepunktet i den tyske filmklassikeren «Das Boot», Ubåten, er når farkost og mannskap synker og synker et sted utenfor Gibraltar etter ublide møter med fiendtlige synkeminer. Motorløse tar de inn vann og fortsetter nedover i det stummende mørket. Det knaker i sammenføyningene. Vil skroget implodere?
Das Boot bærer. Og heldigvis er det bunn i havet før trykket blir for stort. Skipet legger seg i mudderet på havgulvet, på grunnfjellet.
Ombord har det vært to krisemøter allerede i 2023.
Der befinner også Arbeiderpartiet seg nå. Skadeskutt og under ekstremt press. Stabilt på bunnen, holdt oppe av grunnfjellet. Det er ikke mulig å synke lenger. Men det er som for den tyske kapteinen, helt avgjørende å få motorene i gang igjen, få ut vannet og skape oppdrift.
Det er ikke helt dette bildet vi har pleid å tegne av Arbeiderpartiet. Det har heller vært ørnen vi har brukt for å illustrere partiets opphøyde uangripelighet og majestetiske bevegelser over landet. Men ubåt-metaforen er riktigere. Ombord har det vært to krisemøter allerede i 2023. Det fins ikke andre ord for regjeringens strategikonferanse de første to arbeidsdagene i januar og sentralstyremøtet mandag. Det er samling på bånn.
[ Sissel Hoffengh: Heia Harry - jeg heller mer og mer mot team Harry ]
Januarmålinga tyder nettopp på at kaptein Støre og hans besetning har nådd bunnen. Og når man synker hjelpeløst nedover uten å kjenne farvannet − for dette er nytt for dem − er man selvsagt lykkelig over å nå fast grunn. Jo før jo bedre. Derfor er det å gå fra 18,1 prosents oppslutning til 18,5 som Arbeiderpartiet gjør nå, en slags opptur. De synker ikke. Men det er fryktelig langt opp til overflaten og redningen. Situasjonen er stadig desperat.
Høyre, eller fienden som vi kan kalle dem i denne sammenhengen, har overtaket. Ap er senket, det samme er Senterpartiet til tross for luftblærene som kommer til overflaten denne måneden, men også SV tar nå inn vann. Erna Solbergs parti bare fortsetter å styrke sine posisjoner, og med 33,5 prosent av folket i ryggen er Høyre alene større enn regjeringspartiene og deres støtteparti på Stortinget.
[ Mode Steinkjer: En gjenopprettelse av Shabana Rehmans omdømme og ettermæle ]
Men Støre og hans maskinsjef Jan Christian Vestre har en plan for å skape nødvendig oppdrift. Ut av mudderet og opp mot lyset og høstens vakreste venetyr, lokalvalget. Retorikken er i bevegelse nå. De rike, som har følt tonen i skattedebatten veldig vond og urettferdig, omtales i andre termer. De skal ikke lenger tas, men behandles med respekt. For som både Støre og Vestre har presisert, så må verdier skapes før de kan deles. Strømkrisa er langt fra løst, men de er enig om å kommunisere bedre om veien ut av den og at dette er førsteprioritet. Mer norskprodusert kraft og det farlig fort, og fastprisavtaler for industrien. Den siste plata vil spilles så ofte at den fort vil bli en sommerhit.
I tillegg vil kaptein Støre berolige mannskap og befolkning med trygg styring og sterke fellesskap. Det er fattig trøst, liggende på bunnen, vitende at det er samme kaptein som tross alt har ansvaret for at ubåten er der den er. På bånn, i mudderet.
Das Boot får i gang motorene og kommer seg til slutt opp og hjem til havn. Der slutter historien likevel tragisk. Kapteinen drepes og ubåten senkes av fiendens fly. Skipet kan kanskje reddes, men for kapteinen er det ikke håp. Jeg er usikker på hvor det bildet tar oss.
(NB. Undertegnede har måttet gjøre en liten justering av slutten da filmen endte verre enn han husket.)
[ Lars West Johnsen: Gunhild Stordalen fikk stemningsskiftet midt i trynet, for å si det forsiktig ]