Russegrensa

«Hvorfor vil du absolutt se russegrensa?» sa folk til meg denne første pandemisommeren 2020. Jeg kjedet meg på den smittevernfaglig godkjente norgesferien hos familien i nord, og en slags blanding av kjedsomhet og eventyrlyst fikk meg på ideen om å se den nesten mytiske grensen mellom Norge og Russland i nordøst. Jeg ville kjøre de 50 milene fra mitt eget hjemsted til Kirkenes, Norges utpost mot nordøst. «Hvorfor jeg vil se russegrensa? Fordi jeg ikke har sett den før», sa jeg.

Ingen i familien ville blir med meg på mitt norsk-russiske grenseeventyr. Husets student ville heller besøke en venn i Vadsø, de andre i familien syns det var langt dit og dessuten hadde de vært der før. Og hva var det å se, egentlig? Var det ikke bare noen skilt med russiske bokstaver på? Den eneste som forsto min drøm, var min gamle far (72). Jeg greide i alle fall å overtale ham til å kjøre dit.

Mens østfinnmarkingene de siste 30 årene har hatt et avslappet hverdagsforhold til russerne på den andre siden av grensa, så var det med en viss nervøs ærefrykt at vi begynte å kjøre ned til Høyde 96, det gamle utkikkstårnet, for å få et glimt av Nikel. Ikke at vi ventet at bryske, russiske soldater ville peke på oss med skytevåpen hvis vi kom for nær, eller at Putin selv ville dukke opp av skogen og brøle stygt til oss. Det var mer det at det var selveste stormakten Russland vi kunne se der borte. Pomorenes hjemland, det gamle tsarriket, imperiet tidligere kjent som Sovjetunionen. Det mektige, gåtefulle Russland!

Det viste seg at grenseområdet ned mot Høyde 96 var nesten skuffende idyllisk. Grønt, frodig landskap, små bondegårder, fritidskledde menn som fisket fra robåter i store, blå vann, campingplasser, hytter og bobiler over alt. Vaktposten mot Russland, Høyde 96, viste seg å være ren barnefamilie-bonanza med kafé som solgte brus, is og nystekte vafler. Familiefedre hjalp små barn opp bratte trapper for å se på utsikten fra toppen av tårnet, og en mamma pekte mot Russland og sa: «Der nede på sletta er det noen som har sett bjørner, tenk på det!». Høyde 96 hadde også egen Facebook-side. «Kom å drikk kaffe, spis is og vafler i tårnet på 96-høyden!» sto det.

Året etter tok gamle far og jeg igjen turen til russegrensa. Denne gangen kjørte vi mot Grense Jakobselv og knallblå Barentshavet, og den samme grenseidyllen hersket her også: Koselige hytter, familier som satt ute på verandaer og hygget seg og drakk kaffe (og sikkert spiste vafler de også).

Folk hadde rett: Det var egentlig ikke så mye å se på russegrensa. Jeg må jo også si om dette avslappede grensefolket at de ikke akkurat oppførte seg som årvåkne «Natos øyne og ører i nord», som statsministeren snakker om nå. Til det hadde de det altfor travelt med å fiske, hygge seg og spise vafler.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Hanne Mauno

Journalist i Dagsavisen