Det var doruller i alle handlevogner rundt meg. Andre bar på sixpacker med dopapirruller. Jeg var overrasket. For dette var før jeg visste at når folk kjøper dopapir, så er det et endetidstegn. Jeg visste heller ikke at folk over hele verden akkurat den dagen styrtet til butikker for å kjøpe dopapir, drevet av et slags urgammelt overlevelsesinstinkt. For sikkerhets skyld tok jeg med meg et par ekstra ruller jeg også, flokkdyr som jeg også er.
Straks jeg kom inn i leiligheten igjen og slo på TV-nyhetene, så var Erna, Bent Høie & gjengen der, på den aller første store koronapressekonferansen: «Norge stenger ned». For datoen var selvsagt 12. mars 2020.
[ Satire og sarkasme kan være godt egnet til å kommentere krigens uhyrligheter ]
Nå skal jeg ikke late som om jeg jeg var totalt uvitende om at noe stort var i emning. Grunnen til at jeg var hjemme og jobbet denne dagen, var at jeg følte meg sår i halsen og muligens var i ferd med å bli syk. Jeg hadde nettopp kommet med fly fra Tromsø. Der hadde jeg vært omgitt av store flokker av nordlysturister fra Nord-Italia, som på den tida var det første store episenteret i Europa for den nye koronapandemien. Kanskje en av dem hadde smittet meg med dette nye, skumle viruset? Jeg husker jeg skulte litt mistenksomt på min sidemann på flyet til Oslo. Var han kanskje fra Bergamo-regionen? Hostet han ikke litt stygt? Men da jeg senere så ham lese i en bok, viste det seg at den var på spansk.
Jeg husker jeg gjorde noen spredte forsøk på å ringe Oslo kommunes nyopprettede «koronatelefon» denne formiddagen. Kanskje man kunne få tatt en sånn test? Jeg ringte flere ganger, men ingen svarte. Før jeg gikk i butikken, hadde jeg jo selvsagt hørt at statsminister Erna Solberg kl. 14.00 denne dagen kom til å innføre «de strengeste tiltakene i fredstid» i Norge. På den tida visste jeg bare ikke at når det er skikkelig krise i verden, så går folk og kjøper dopapir. Da er dommedag like om hjørnet.
Den egentlige dommedagsfølelsen kom egentlig dagen etter, den 13. mars. Jeg våknet til en nyhetssending som fortonte seg som rene skrekkfilmen. Verden var rett og slett i ferd med å rakne fullstendig. Samtidig var det som å leve midt i en dårlig katastrofefilm på Netflix, kanskje med trailerstemmer som sier: «En virussykdom du kan dø av! Og det finnes ingen vaksine! Det finnes ingen kur! Tar du trikken til jobben nå, er du DØDSDØMT!»
Resten av historien etter 12. mars 2020 kjenner vi. Vi stengte ned. Så åpnet vi sakte opp. Så var vi åpne. Så stengte vi skikkelig ned. (I alle fall i Oslo). Så åpnet vi sakte opp. Så stengte vi ned igjen. Så åpnet vi opp, og nå er vi her: Åpne. Men jeg kommer alltid til å bli litt på vakt når jeg ser noen kjøpe litt for mange doruller.
[ Jalta vs. Alta ]