Kommentar

Bære eller briste for atomavtalen med Iran

Forhandlingene om atomavtalen med Iran nærmer seg slutten. Både USA og Iran er tjent med at de lykkes.

En mann med munnbind går forbi en rakett i kamuflasjefarger. I bakgrunnen taket på en moske.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Forhandlingene mellom Iran og stormaktene om gjeninnføring av atomavtalen fra 2015 går inn i sluttfasen. Lykkes de vil verden trekke et lettelsens sukk. Hvis ikke vil Iran fortsette opptrappingen av atomprogrammet og USA forsterke de massive sanksjonene Trump innførte. Den spiralen kjenner vi fra tidligere. Den fører fra vondt til verre.

I fjor vår gjorde partene betydelige framskritt, men etter presidentvalget i Iran i juni ble samtalene satt på pause. Den nye konservative regjeringen skjerpet kravene, og da partene kom sammen igjen før jul gikk forhandlingene i revers.

Fortsatt sier både USA og Iran at de vil tilbake til avtalen. Begge vet at hvis forhandlingene bryter sammen vil det ha store negative ringvirkninger både regionalt og globalt. I Midtøsten vil tilløpene til normalisering mellom gamle rivaler stoppe opp, herunder den gryende forsoningen mellom Iran og Saudi-Arabia, og det økonomiske samarbeidet mellom Iran og de andre Gulf-statene vil bli rammet.

Det blir en krig fra helvete med uklare fronter.

Globalt står amerikanske bindinger til Midtøsten i veien for kraftsamlingen mot Kina. I verste fall må landet forberede seg på krig mot Iran med Israel som pådriver, eller Israel angriper selv og trekker USA med seg. Det blir en krig fra helvete med uklare fronter.

Iran har akselerert atomprogrammet for å skaffe seg forhandlingskort. USA har steilet. Før Trump gikk av innførte han i all hast ytterligere sanksjoner, ikke under henvisning til atomprogrammet, men gjemt under menneskerettsbrudd og terrorisme for å gjøre det vanskelig å heve dem. Biden har videreført alle. Mange mente han burde by på en gest, for eksempel ved å frigi noen av de beslaglagte iranske pengene, men han lot den muligheten passere. Nå er faren at partene har gått seg vill i posisjoneringene og ikke klarer å vikle seg ut av dem.

Noen justeringer av avtalen fra 2015 er uunngåelig. Avtalen innebar at Iran ville trenge minst ett år på å lage nok våpenmateriale til én bombe. En ny avtale vil gi kortere varslingstid, for selv om produksjonskapasiteten nullstilles kan ikke kunnskapen om nye generasjoner sentrifuger slettes. En halvering kan fortsatt være akseptabelt, for det er ikke gjort i en håndvending å etablere operative våpen på toppen av missiler, og det kommer i tillegg. Men når varslingstiden krymper haster det med å gjeninnføre restriksjonene.

Det haster også for å unngå at det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) mister oversikten over atomprogrammet. Byrået har fortsatt kamera ved de kjernefysiske anleggene, men filmene lagres og forsegles i Iran inntil en ny avtale er på plass slik at Byrået mister den løpende informasjonen om aktivitetene.

For Iran og alle andre er den amerikanske uforutsigbarheten et stort problem. Avtalen fra 2015 var ubalansert: Hvis Iran gjorde seg skyldig i avtalebrudd kunne FN-sanksjonene tikke inn igjen, men hvis USA gjorde det samme var det ingen straffemekanisme. Dette problemet er langt på vei uløselig, for hvordan straffer man verdens ledende stormakt? Folkerettsbrudd, ja vel, men USA kontrollerer det internasjonale finanssystemet og står derfor friere enn andre til å gjøre som de vil. Hele verden frykter et grunnleggende uforutsigbart USA.

For Iran og alle andre er den amerikanske uforutsigbarheten et stort problem.

Denne ubalansen gjorde at Iran aldri fikk så mye ut av avtalen som forventet. Ikke før hadde den trådt i kraft begynte Trump å drive en kampanje mot den. Det fikk mange internasjonale selskaper til å reservere seg. Og da USA gjeninnførte sanksjonene fulgte europeisk og internasjonalt næringsliv etter. Forståelig nok. Forståelig er det også når iranerne krever at alle sanksjoner som er innført etter at avtalen kom i stand må heves, og at USA gir dem erstatning for avtalebruddet. De får ingen av delene, men det er rom for å styrke de legale og politiske hindrene for tilbaketrekking og for en økonomisk kompensasjonsordning hvis avtalen brytes på nytt.

Russland, Kina, Frankrike, Tyskland og Storbritannia er også med i forhandlingene. Deres primære interesse er å unngå krig og spredning av atomvåpen. Hvis det kjernefysiske ikke-spredningsregimet undergraves, kan dagens ni atommakter få selskap av flere. Noen av disse maktene har større tyngde enn før og USA litt mindre. EU er også representert i forhandlingene og har en viktig oppmannsrolle.

Det iranske lederskapet nærer dyp skepsis til USA. Øverste leder Ali Khamenei har alltid sagt at USA ikke er til å stole på og har fått sørgelig rett. Regjeringen Raisi fremhever at sanksjonene har gjort den iranske økonomien mer selvforsynt og at Iran har gode alternativer til Europa og Vesten. De peker østover mot Kina, som investerer tungt i Iran og kjøper litt olje derfra på tross av sanksjonene. Begrensningen ligger i at Kina balanserer dette mot handel og investeringer i Midtøsten for øvrig, slik at Iran ikke stikker seg ut i porteføljen. Kina vil ha stabilitet for sine investeringer i hele regionen og da må ikke Iran forfordeles i en grad som kan bli konfliktskapende.

En helhetsvurdering tilsier derfor at heving av sanksjonene fortsatt er grunnleggende viktig, og det er ingen tvil om hva iranere flest vil: De vil ha åpning utad. Derfor stilles Raisi overfor et imperativ: Hvis han innerst inne ikke vil ha noen avtale må han likevel prøve å få det til. Hvis Biden vil unngå krig, konsentrere seg om Kina, hindre spredning av atomvåpen og holde sitt eget valgløfte må også han svelge noen kameler.

Dermed er det tid for beslutninger på øverste politiske nivå. De kommende ukene blir avgjørende.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen