Ashraf Ajrami, en tidligere statsråd i den palestinske regjeringen, drømte en gang om en selvstendig stat for folket sitt. I stedet bevitner han hvordan statsinstitusjonene rundt ham smuldrer opp og knapt fungerer.
– Folk er skuffet over den palestinske selvstyremyndigheten, regjeringen er ikke demokratisk og blir ikke engang lenger sett på som legitim. Og siden folk frykter at det hele kan kollapse, gjør de noe helt naturlig, de søker heller sikkerhet i storfamiliene, i klanene og i stammene, sier Ajrami til Dagsavisen.
Fenomenet Ajrami beskriver er ikke begrenset kun til Palestina. Omstendighetene er forskjellige fra sted til sted, men store deler av Midtøsten er i oppløsning, det gjelder Syria, Libanon, Libya og Jemen. Heller ikke i det store landet Irak fungerer statsinstitusjonene på et høyt nivå.
Igjen blir klaner og religiøse grupper styrket på bekostning av statene. Flere av disse landene er for lengst det som på engelsk kalles «failed states», mislykkede stater, en beskrivelse som bringer med seg en virkelighet av kaos, økonomisk kollaps og interne kriger. Det innebærer at flere titalls millioner mennesker over hele Midtøsten er som overlatt til sin egen skjebne, uten noe statlig sikkerhetsnett.
Minst sju av Den arabiske ligaens 22 stater regnes som mislykkede stater. Verden har tidligere erfart hvilke konsekvenser manglende stabilitet i Midtøsten kan få langt utenfor regionen.
Et varsel
Det var med håp om å stanse denne prosessen i hjemlandet sitt at den tidligere statsråden Ajrami skrev en artikkel i den palestinske avisen al-Ayam. Han ville rope et varsku før det ble for sent. Ajrami hadde sett oppgjør mellom klaner og storfamilier i byer som Hebron, han hadde sett hvordan geriljagrupper endte opp med å terrorisere sine egne. Og den palestinske myndigheten var som forsvunnet.
– I dag er det som under den andre intifadaen. Etter at Israel knuste de palestinske sikkerhetsstyrkene, var det geriljagrupper som overtok gatene. Ungdommer gikk rundt med våpen. De startet som geriljaer, men endte opp som gjenger. De tok kontroll over våre byer, og vi endte alle opp med å lide, forteller Ajrami i et intervju med Dagsavisen.
I Libanon kjenner professor Imad Salamey en slik virkelighet ut og inn. Samfunnet rundt ham er i oppløsning, staten er bankerott, og Hizbollah-geriljaen dominerer politisk. Også der søker folk sikkerhet i etniske og religiøse grupper.
Men for å forklare det som skjer i dag må en gå hundre år tilbake i tid, mener professor Salamey. Tilbake til da europeiske stater trakk opp grensene til helt nye land i Midtøsten på ruinene til det som hadde vært det osmanske imperiet.
– Landene i Midtøsten ble skapt som følge av en vestlig, post-kolonialistisk plan. De var ikke ment å tjene lokale interesser. Derfor ble de deformert alle som en, både de rike og de fattige, de store og de små, de manglet alle legitimitet. Statene ble født inn i en framtid av kronisk ustabilitet, sier professor Salamey.
Et eksempel er Irak, der kurdere, sunnimuslimske arabere og sjiamuslimske arabere ble innlemmet i samme stat.
[ Syria: – Familier er redde for å fryse i hjel ]
Vanskelig overgang
Det var europeerne som brakte med seg ideen om en nasjonalstat. Under det osmanske imperiet, styrt fra Istanbul, hadde etniske og religiøse grupper riktignok hatt et relativt høyt selvstyre. Men det var ikke gitt hvordan disse så senere skulle styre seg selv som nasjonalstater.
Ikke alle er enige i at det riktige er å fokusere på den vestlige kolonialismens fadeser for å forklare dagens svekking av statene i Midtøsten. Hazem Saghieh, en kjent libanesisk intellektuell, vil ikke unnskylde kolonialismen. Men han sier at for å forstå det som skjer i dag, må en heller se på det som kom etterpå, de forskjellige arabiske militærregimene som overtok land etter land i Midtøsten på 1950 og 60-tallet.
– Før militærregimene hadde vi jo en form for ytrings- og pressefrihet. Vi hadde politiske partier, og kanskje viktigst, vi kunne se at endring kunne komme. Men med militærregimene stoppet alt dette opp. De tok over Syria, Jemen, Egypt og så videre. Og de kvelte sivilsamfunnet, de forbød de politiske partiene. Men statene hadde ingen legitimitet, så folk søkte igjen tilflukt i sine etniske grupper, i sine religiøse bånd. Statene som skulle bygge nasjonen skapte i stedet splittelsen, forteller Saghieh til Dagsavisen.
Problemet var ikke at statene og statsinstitusjonene, som riktignok var nye i Midtøsten, var for svake, heller det motsatte. De ble for sterke, og etterlot ikke rom for politisk pluralisme. I tillegg var makten støttet opp av våpen, av militæret.
Men hva vil da nå kunne skje? Etter at den arabiske våren skaket opp Midtøsten og svekket militærregimene til fordel for det mange håpet ville bli demokrati, er de gamle diktaturene likevel tilbake, ikke minst i Egypt. Saghieh er ikke optimistisk.
– Selvfølgelig var det riktig at folk reiste seg mot slike regimer. Et opprør måtte komme. Men det ble knust. Og det var flere grunner til at det ikke kunne lykkes, men den viktigste var at sivilsamfunnet ikke eksisterte. Byene var kontrollert av regimene, økonomien var i statens hender, forklarer han.
[ Taliban-samtalene i Oslo skaper sterke reaksjoner i Midtøsten ]
Et lite lys
Ajrami, den tidligere palestinske statsråden, er mer optimistisk. Han tror at i Palestinas tilfelle må en først lære av feilene: En kan ikke fri seg fra den israelske okkupasjonen uten demokratiske institusjoner, uten å ha folket bak seg.
Han kritiserer også verdenssamfunnet som har vært villig til å akseptere president Mahmoud Abbas sine antidemokratiske skritt, som å stenge parlamentet, ettersom det ble ansett som viktigere først å danne en stat, og så kunne demokratiet heller komme etterpå.
– Den palestinske selvstyremyndigheten må våkne opp. Den trenger folkets støtte, sier han.
Overraskende nok er det fra det krigsherjede Libya at den palestinske politikeren ser lyset som kan skape en form for optimisme i Midtøsten.
– I flere år nå har forskjellige fraksjoner av folket drept hverandre. Men nå ser det ut som om folk flest forstår at ingenting godt vil skje uten at de i stedet får et felles demokratisk rammeverk. Man forstår at kompromiss vil være nødvendig, ellers blir det bare mer ødeleggelse. Den arabiske våren er ennå ikke over, regionen vil forandre seg, sier Ajrami.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
