Mens verden er samlet til klimatoppmøte i Glasgow, la den norske regjeringen fram sitt nye budsjett. En regjering som ble båret inn i regjeringskvartalene på en bølge av håp om raskere grønn omstilling enn det de borgerlige fikk til, og et sosialt mer rettferdig Norge.
Simon ville nok også stusset over at landets finansminister på barnslig vis insisterer på å kjøre en svær dieselbil med lasteplan midt i hovedstaden
Samtidig som Norge skal lede viktige forhandlinger denne uka i Skottland, legger Ap/Sp-regjeringen fram en økonomisk plan for 2022 som vil bety at utslippene her hjemme vil øke. Av hensyn til en stor, rik norsk middelklasse. Jeg vil ikke dømme for hardt, regjeringen har hatt kort tid, kravene er mange og forventningene skyhøye, men Frode Pleym, leder for Greenpeace i Norge, er ikke imponert: «Dette budsjettet er rett og slett en ræva start».
Jeg lurer på hva han tenker, Tuvalus utenriksminister Simon Kofe, som denne uka framførte sin videotale til delegatene i Glasgow, stående til knes i et stigende Stillehav. En påminnelse om at klimaendringer ikke er en teori, men noe svært konkret og høyst følbart for veldig mange mennesker. Det ble gjort med glimt i øyet, selv om alvoret er stort. Likevel er jeg ganske sikker på at Kofe ville blitt ganske sur, hadde norske innenriksnyheter nådd helt bort til han. Han ville nok ikke ha vært særlig imponert over at en av verdens største olje- og gassprodusenter, verdens rikeste land og, paradoksalt nok, en av verdens største forkjempere for det grønne skiftet, ikke evner å kutte egne utslipp.
[ Fortjener Greta Thunberg Espen Barth Eides formanende pekefinger? ]
Simon ville nok vært overrasket over at den norske regjeringen, samtidig som den altså er på prominent plass i Glasgow som leder for viktige kvoteforhandlinger, neste år ønsker å gjøre det billigere å kjøre fossilbil. En politikk som ville vært oppsiktsvekkende selv før klimakrisa krøp inn i vår kollektive bevissthet. Prisen som lyser mot oss fra pumpene på bensinstasjonene skal ned. Regjeringen anslår selv at utslippene kan bli mellom 1,5 og 2 millioner tonn høyere enn med regjeringen Solbergs opplegg. Simon ville nok også stusset over at landets finansminister på barnslig vis insisterer på å kjøre en svær dieselbil med lasteplan midt i hovedstaden. Det er ikke bare Tuvalus mann som vet å være tydelig i sin bildebruk. Vedum kjenner så altfor godt verdien av symboler.
Det er ikke mer enn et par uker siden klimaminister Espen Barth Eide (Ap) offensivt lovte at budsjettet ville bli grønnere og gi større utslippskutt enn Erna Solberg og Høyre-regjeringens opprinnelige budsjett for 2022. «Når vi har sagt at vi har høyere klimaambisjoner enn den forrige regjeringen, må vi vise det i tilleggsproposisjonen», sa en høy og mørk Barth Eide til Aftenposten. Mandag var han en mye mindre mann. På spørsmål fra DN om «Dere leverer dårligere?», svarte han: «Ja, hvis du sammenligner med det budsjettet hun la frem, så er vi ærligere på at det er litt mindre». To ulike budskap. Et sted på veien tapte klimaet budsjettkampen.
Norge har under de ti dagene som har gått siden starten på det viktige klimatoppmøtet, blitt møtt med undring og en god del sarkasme. Hva skal vi si om Norge, har verden undret. Vi snakker med to tunger. Og kanskje må man det, gasse og bremse. For vårt tvisyn ble vi sågar tildelt en ironisk pris i Glasgow. For å gjøre mest for å oppnå minst. Vår statsminister Jonas Gahr Støre står igjen som en Neville Chamberlain, og lover at hans vei er løsningen. Fred i vår tid.
Men når ikke Norge klarer å faktisk kutte utslippene, står man igjen med retorikk og framtidsplaner. Effekten av regjeringens nye klimapolitikk skal komme framover, loves det. Det er kjente toner, at utslippene skal ned. Norge har likevel ikke senket dem på 30 år. Regjeringen har troverdighet på planene sine, om ny teknologi, karbonfangst og -lagring, hydrogen, og bruk av statens kapitalmuskler. Et sted der ute ligger løsningen. Kursen er rett, selv om Støre får det til å høres ut som det grønne skiftet aller mest er en forretningsmulighet. Men går det fort nok? Når skal Norge kutte? Jeg spør for Simon, han med vannet til knærne.
Regjeringen kan tidligst regne hjem utslippskutt i 2023. Da er det igjen sju år til å kutte 55 prosent av alle våre utslipp. Tid er en luksus verden ikke lenger har etter tiår med politisk avmakt. For hver dag som går der man utsetter kutt, jo tøffere kan tiltakene kunne bli. Det haster, alle må framover gjøre sitt ytterste, men «det ytterste» er relativt. Kan vi stole på at alle land gjør alt i deres makt, når verdens rikeste land kutter pumpeprisen og legger på et par millioner tonn utslipp i et budsjett lagt fram under forhandlingene i Glasgow?
Tillit er det korte, magiske ordet som klimaløsningen bygger på. Tillit til at alle land faktisk gjør det de har forpliktet seg til. Løftene gitt i Glasgow tyder på at det er grunnlag for optimisme, for at verden klarer å tvinge temperaturkurven under to grader. Målet om 1,5 grader virker stivt, men 1,8 kan være mulig, meldte IEA i forrige uke. Men det forutsetter det vanskeligste, at det reelt kuttes, ikke bare loves, og at byrden deles likt. Det krever disiplin og ikke nasjonal relativisme.
Tillit kan ikke vedtas, den må vinnes. Skal Simon tro på Trygve, må pick up’en parkeres. Symboler er viktig.
