Jeg vil hedre deg for innsatsen du har gjort for å skape frykt, konspirasjonsteorier og global stillstand. En enorm makt bare Putin, Kina og Bill Gates, eller hvem det nå er som styrer USA, kan drømme om.
Derfor har jeg prøvd å lese meg opp på hvordan en nekrolog skal skrives. Det står på nettet at en nekrolog skal gjerne være personlig, men ikke intern. «Unngå oppramsinger som ´krepselagene, julefestene, nyttårsfeiringene, utenlandsferiene´ og fortell heller historier». Med covid-19 er ikke dette så vanskelig, du har tross alt klart å avlyse alle disse høytidene og festene. Du tvang oss til å kjøpe dorull, havregryn og laste ned Teams i Norge. Du tvang folk i knestående og rett i respirator, du tvang regjeringen til å investere flere millioner i pustemaskiner vi burde sendt til India, et land du fremdeles tvinger til å brenne sine kjære så likrøyken står høyere enn en geysir. Du har vist oss at samfunnet fortsatt er full av forskjeller og at autoritære land ikke takler å beskytte eget folk. Men du har ført oss sammen igjen. Vi har samlet oss om smittetallene slik folk samlet seg om påskekrimmen eller lørdagsunderholdningen før da vi hadde én kanal med «Lollipop» og Rune Larsen på fredan.
Vi har samlet oss om smittetallene slik folk samlet seg om påskekrimmen
Men ser vi bort fra at du er en massemorder og kommer til å forbli en fiende av oss i mange herrans år framover, har du også skapt noen uforglemmelige minner. Ingen glemmer den gamle dama som fikk besøk av journalistene etter at Bent Høie i februar sa: «Det er ikke rart at vi savner å klemme! Snart er det noen som kan gjøre det igjen: Beboerne på sykehjemmene». «Jeg er ikke så glad i å klemme, jeg», svarte Hanne på sykehjemmet. Noe av det morsomste som er sagt etter lettelser fra regjeringen i en pandemi.
[ Hva skal vi med en høyreside som ikke engang klarer å holde orden på handelsbalansen? ]
Denne uka kunne VG melde om en professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Bergen som vil ha slutt på klemming – for godt. Det skal ikke håndhilses eller klemmes på fremmedfolk fra nå av, mener Audun Helge Nerland. «Å ta folk i håndflaten, som er varm og klam og har fingret flere steder på kroppen, er smittevernmessig ikke noe særlig gunstig. Trenger vi egentlig å komme i kontakt med hverandre – som å sparke hverandre i beina for å hilse», spør Nerland. Haha. Bortsett fra dette med fingringen er jeg veldig enig. Å se venner møte hverandre etter månedsvis med isolasjon fra hverandre og gå rett i å sparke hverandre i akillesen, er både komisk og klønete.
Det har du klart, kjære korona, du har fått oss til å gjøre de merkeligste ting: Klappet på balkongen, innført lapp på alle toaletter som viser trinn for trinn hvordan man SKAL vaske hendene, noe vi tydeligvis ikke kunne fra før av i dette vannrike vaskelandet, og nyse og hoste i albuen, som visstnok også er et problem som vi må slutte med. Eller vi må ikke slutte å bruke albuen som snørrtørkle, men vi må slutte å hilse med albuen vi akkurat har nyst i. Pluss at albuen fører hodene våre MYE nærmere sammen enn en håndhils. Albuen er med andre ord det dummeste du kan finne på, verre enn å sparke kompisen i skinnleggen for et hallå.
[ Utvalg leverer politisk krutt ]
«En nekrolog skal ikke være slem mot avdøde. Men ingen mennesker er glansbilder. At en anerkjent bedriftsleder var dårlig til å holde tiden, skaper varme og viser frem et helt bilde». Men her må jeg fader meg få være slem, kjære satans influensavirus. Hvis du klarer å få oss til å slutte med håndtrykket – skal vi bare slutte å være folk, da? Er det ikke nettopp det høflige, fine håndtrykket som representerer at fredsforhandlingene var vellykka, handelsavtalene er i boks eller enighet om å dele Nazi-Tyskland i to?
Vet du, da syns jeg vi skal gjøre opprør og innføre broderkysset igjen. Det mest berømte broderkysset er mellom Sovjets Bresjnev og DDR-leder Honecker. Et sosialistisk broderskyss som ble brukt som ærbødighetstegn og uttrykk for gjensidig aktelse mellom statsmenn i de kommunistiske østblokklandene. Det hadde vært et big fuck you til covid-19 hvis de på G8-7-6-5-toppmøtene, eller hvor mange de møtene nå er, starter med et realt tungekyss. Det gikk hvert fall fryktelig galt for Joe Biden i år på G7-toppmøtet: han glemte å ta av solbrillene! Noe som er brudd på kongelig etikette, blikkontakt er veldig viktig under enhver introduksjon, sa en eks-butler av dronningen. Han burde kysset henne i stedet. Eller lukting. I begynnelsen luktet vi på hverandre, har forskere funnet ut. Vi luktet på ansiktet til folk for å finne ut hvordan humøret, statusen og hvor sunn personen var. Jeg gleder meg til Bent Høie ikke forhindrer at Camilla Stoltenberg og Erna Solberg skal ta hverandre i hendene, men heller oppfordrer til en real sniffing i hverandres fjes.
[ For 80 år siden beseglet Nazi-Tyskland sin skjebne ved å invadere det uendelige Sovjet. ]
Tilbake til nekrologen, kjære så vidt vaksineutdøende Covid. Du har lært oss at det ikke bare er de harde realfagene som gjelds, det er også de estetiske fagene om livsmestring og kunsthistorie som er viktig etter at du har herjet over verden med dødelige flaggermusvinger. Du har vist at det går an å dra tjue minutter før fra møtet for å hente i barnehagen. Du, kjære koronadrit, har vist oss at vi trenger hverandre for å le høyt, jeg og mine 20 publikummere på Latter har sårt erfart dette, og av og til tenkte jeg at det like gjerne kunne vært en begravelse jeg holdt der oppe på scenen. Jeg visste ikke hvor mye jeg skulle savne fulle teatersaler, den sure lukta på Rockefeller eller den irriterende smattingen fra folk som sitter ved siden av deg på kino. Smattingen jeg før irriterte meg over, men som nå er en glede.
Takket være deg, korona, har jeg skjønt hvor mye jeg savner å synge og spille med vennene mine rundt nyttårsaftenbordet. Takket være deg, korona, minte du meg på at studentene er det mest dyrebare vi har. Ja, vi ser at hårkutten ble dårligere og vi var usikre i starten på hva som var verst for Kultur-Norge: Koronaen eller Abid Raja, men selv han har klippa seg og fått til krisepakker. Men det vi står overfor nå etter din vaksinedød er mer usikkert: Meningsbrytningene som ikke er trimmet på et år, som vi snart kommer til å merke – at folk har glemt hvordan det er å diskutere rundt samme bord. Jeg spår at enten kommer teatrene, filmene og kunsten til å bli mer dyptgripende og villere som den norske filmen «Gritt», eller det motsatte: fjasete og folkelige.
[ De har syntes det er pinlig å snakke om midt i de andres krise: «Jeg har aldri hatt det bedre». ]
For folk vil ha enten/eller, de vil ikke lenger være likegyldige. Verken når det kommer til kyss, klapp, klem eller kunst. Jeg spytter fred over koronaens minne.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
