Mye rart kan skje i Stortingets muntlige spørretime. Forsnakkelser, frekke spørsmål, dårlige og gode vitser - og ikke minst: politiske avklaringer. Ofte kommer disse avklaringene forkledd som det stikk motsatte, et fullstendig fravær av avklaringer.
SVs nestleder Kirsti Bergstø leverte et strålende eksempel på dette da hun stilte sitt spørsmål til arbeids- og sosialminister Hadia Tajik på onsdag. Det begynte fint. Bergstø utfordret Tajik på en sak som står sentralt både for SV og Ap. De ønsker begge å bekjempe eller begrense bemanningsbransjen. Spørsmålet er viktig, og Tajik har allerede varslet at det kommer tøffe tiltak. Hun vil blant annet undersøke hvordan tyske myndigheter har brukt en aktiv lovgivning for å begrense virksomheten til bemanningsbyråene. Som Bergstø helt riktig påpekte i spørretimen: «Hele og faste stillinger er en forutsetning for et organisert arbeidsliv og dermed mer makt til arbeidsfolk».
[ Oppskriften er ikke hemmelig ]
Men så la Bergstø ut på en retorisk reise det var litt vanskelig å følge med på. Via betraktninger om uføre, ufrivillig deltid, en NOU fra 1987 og til sekstimersdag. Viktige spørsmål, alt sammen, men det var noe litt retningsløst over det hele. Hvor var det egentlig hun ville?
Kanskje var det bare et forsøk på å unngå spørsmål direkte knyttet til de forestående budsjettforhandlingene mellom Ap/Sp-regjeringen og SV. Det er i så fall forståelig. Men på to punkter kan Kirsti Bergstøs spørsmål også være en pekepinn på hvorfor de forestående budsjettforhandlingene blir vanskeligere enn de hadde behøvd å være.
For det første ser vi et nytt eksempel på en SV-representant som peker litt i alle retninger, og ikke prioriter mellom alle gode saker. Det blir litt «ja til alt». Å gå inn i en forhandling uten å ha en spisset og prioritert kravspesifikasjon, er en sikker oppskrift på mindre gjennomslag og store skuffelser. Bare spør de som forhandlet for og med SV på Soria Moria da den første rødgrønne regjeringen så dagens lys i 2005. Det er, for all del, noe grunnleggende fint med et parti som vil mye, og som vil det sterkt. Men konklusjonen i 2005 ble at SVs lange og mange ønskelister ikke ga skikkelig uttelling.
[ Når finansfolk blir marxister, er det grunn til å lytte. ]
For det andre endte Bergstøs spørsmål med en oppfordring om at Tajik bør undersøke muligheten for å innføre sekstimersdag. Det er en god, gammel SV-klassiker, men det står ingenting i Hurdalsplattformen om dette. Hvis SV legger opp til å få regjeringen med på en så stor og komplisert reform gjennom forhandlinger i Stortinget, sikter de så høyt at det blir helt umulig å nå opp. Den tankegangen er kanskje den største trusselen mot en budsjettenighet i høst: Ambisjoner som er så store at de ikke er mulige å møte.
Hvilken strategi SV velger, får vi vite mer om i neste uke, når de legger fram sitt alternative budsjett. Inntil videre får vi bare håpe at de har en.