Kommentar

Vanlige folk

En av de nye statsrådene i Støre-regjeringen, kommunalminister Bjørn Arild Gram (Sp), dukket opp i Politisk Kvarter denne uka. Det gikk kanskje ikke så bra.

KS-leiar Bjørn Arild Gram stiller seg bak kritikken koronakommisjonen rettar mot informasjon til og involvering av kommunane i dei første fasane av 
 kampen mot pandemien. 
Foto: Stian Lysberg Solum / NTB / NPK
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Hanne  Mauno

Hanne Mauno

Journalist i Dagsavisen

Temaet var: «Hele landet skal i bruk, men gjelder det også for storbyene?» Dette utartet raskt til en debatt om hvem som egentlig er «vanlige folk», jfr. Ap og Jonas Gahr Støres mantra «Nå er det vanlige folks tur». Etter hvert ble kommunalminister Gram litt småhissig. Han syns det var «meiningslaust» å diskutere om vanlige folk bor på bygda eller i byen. «Koss` debatt e` det her egentlig?» sa han på litt morskt trøndersk.

«Men hvis dette ikke har noen betydning, hvorfor snakker dere så mye om det, da, hvis alle er vanlige folk?» spurte programlederen. «Det va` dokk` som begynte å snakk` om det!» utbrøt Gram hissig. «Men det står jo i regjeringserklæringen fra din regjering...?» sa programlederen forundret. Gram fortsatte: «Jo, men poenget er....».

Ja, hva er egentlig poenget her? Gram burde i alle fall lese litt nøyere i Hurdalsplattformen. På første side står det i første setning: «En regjering for vanlige folk». Men jeg skjønner at regjeringen blir spurt om hvem disse vanlige folkene er, siden de har stablet sammen en hel regjering kun for dem. Ja, hvem er vanlige folk? Er det oss alle sammen? Er det oss alle sammen - minus kongefamilien? Eller oss, minus rikingene?

Da jeg vokste opp i min lille småby i nord, hadde jeg inntrykk av at alle var vanlige folk, og at «vanlige folk» var en hedersbetegnelse. Det virket på meg som om «vanlige folk» betydde det samme som «bra folk», eller «skikkelige folk». Vanlige folk møtte opp på jobb i tide, betalte regningene sine, sendte ungene på skolen, vasket huset på fredag og spiste kjøttkaker etter skituren på søndag. Det fineste man kunne si om noen, var: «Å, han er helt vanlig».

Da jeg ble tenåring og dro på fest, ble jeg irettesatt av bestemor. «Du må ikke gå ute midt på natta! Hva tror du folk vil si?» «Hvem er folk?» spurte jeg. Her ble bestemor veldig vag, men jeg forsto at «folk» egentlig var naboene våre ned i gata, altså de samme helt vanlige, skikkelige folkene som gikk på jobb og ellers ikke fant på noe tull. Det var kanskje også dem bestemor tenkte på når hun så rommet mitt, og utbrøt: «Nå må du rydde og vaske her. Tenk om det kommer folk!»

Hun virket nesten redd når hun sa det: folk! Som om folk var farlige. Jeg så dem for meg. Folk, mennesker som åpenbart kikket inn i hus eller skulte stygt bak kjøkkengardinene, alltid på jakt etter støv i krokene og tenåringer som kom fra fest. Jeg har ennå ikke blitt klok på hvem kommunalminister Bjørn Arild Gram mener er «vanlige folk». Men jeg er helt sikker på at det ikke lønner seg å tirre disse skumle typene, der de står bak kjøkkengardinene og kanskje venter på at noen sprellferske statsråder skal finne på noe tull.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen