Kommentar

«Denne gangen gjorde nyhetene ekstra sterkt inntrykk»

Plutselig var Kongsberg verdens mest omtalte sted. Av helt gale grunner.

Mange la ned blomster og tente lys på Stortorvet på Kongsberg fredag.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Geir Rakvaag

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen

Jeg hadde vært ute av nyhetsbildet i et par timer da jeg slo på TV-en onsdag kveld. Der så jeg plutselig at hotellet jeg bor på når det er jazzfestival på Kongsberg nå var «senter for pårørende og andre berørte». Jeg fant fort ut hva som hadde skjedd. Gater og steder jeg forbinder med sommerlig glede var blitt åsted for et massedrap.

Kongsberg er for mange kjent fra Dag Solstads bok «Ellevte roman, bok atten», der hovedpersonen slår seg ned i byen. Solstad får som vanlig sine beskrivelser av gater og bebyggelse til å se ut som stor kunst. Her den gamle bydelen med sin praktfulle kirke, ærverdige politistasjon, et dystert fengsel, brannstasjon og rådhus. Noe av geografien har forandret seg siden boka ble skrevet, men det var her ugjerningene utspilte seg onsdag, så grufulle at vi ennå ikke kjenner hele omfanget.

Når store tragedier rammer helt andre steder blir verden litt mindre. Denne gangen gjorde nyhetene ekstra sterkt inntrykk på meg. Selv om min opplevelse av å se dette på TV for all del ikke skal sammenlignes med hvordan det føles for dem som bor på Kongsberg hele året. For ikke å snakke om pårørende og andre berørte.

Jeg hadde altså bare et fredfylt, idyllisk forhold til Kongsberg fra før. Det er en by jeg besøker én gang i året, midt på sommeren, mens byen er pyntet til fest og moro. Sola skinte riktignok ikke alltid så klart som jeg husker. Et år regnet det så mye at brua som deler byen i to måtte stenges, på grunn av faren for at Numedalslågen skulle ta folk med seg på sin ville fart nedover mot Larvik. Farer er relative, og kommer i mange former, men noen av dem fortoner seg som bagatellmessige når det verst tenkelige skjer.

I tillegg til de sørgelige realitetene var det også vondt å se hvordan Kongsberg, byen «nær Oslo», i dagene som har gått har vært verdens mest omtalte sted. Plutselig var «Kongsberg» også et begrep som omfattet konspirasjonsteorier, falske rykter og forutinntatt rasisme. Noen nettroll viste med dårlig skjult glede til hvor galt det går i et land med relativt god våpenkontroll.

Dette er ikke plassen for å diskutere responstid, etterretning og forebyggende behandling. Det er i alle fall for sent for Kongsberg denne gangen. Men stoltheten over lokalsamfunnet er stor, og kjærligheten til et hjemsted blir ikke mindre etter slike opplevelser. Dette er en forholdsvis liten by som får 800 frivillige til å stille opp på dugnad for å lage jazzfestival hvert år, som nå kommer sammen og tenner lys på byens torg. Sammen er de sterke.

Kongsberg er bare noen få år unna sitt 400-årsjubileum. «Byen lå vakkert til, omkranset av åser, som var grønne fra vår til høst, og hvite om vinteren. Elva var blå fra vår til høst og hvit, av is, om vinteren», skrev Dag Solstad. Det er slik vi kjente Kongsberg. Det er slik vi vil kjenne byen igjen.