Etter åtte år med rødgrønn regjering havarerte den ved valget i 2013. Ap falt nesten 5 prosentpoeng til 30,8 prosent. Sp fikk sitt dårligste valg i etterkrigstida med 5,5 prosent. SV krøp så vidt over sperregrensen til 4,1 prosent. Den rødgrønne perioden var foreløpig over.
I tida etter valget i 2013 hadde Ap, SV og Sp mer enn nok med å slikke sine sår. Ingen ønsket å ta fatt på et nytt rødgrønt samarbeid. Sakte, men sikkert våknet tanken om et nytt rødgrønt prosjekt. SVs Audun Lysbakken var først ute. Aps Jonas Gahr Støre hengte seg på. Sps Trygve Slagsvold Vedum kom nølende etter. I Stortinget samarbeidet de tre partiene godt om mange saker.
Etter hvert vokste det fram en rødgrønn blokk i Stortinget. Sps landsmøte hadde riktig nok allerede i 2016 vedtatt at partiet bare ville danne regjering med Ap. Men det virket helt urealistisk. De fleste regnet derfor med at det ville bli en ny rødgrønn trepartiregjering hvis de rødgrønne fikk flertall ved valget i 2017.
[ Det avslører det vi egentlig visste: Miljøsaken er venstresidens sak. ]
Flertallet glapp for de rødgrønne ved valget den gangen. Men de revansjerte seg voldsomt denne gangen. Den rødgrønne opposisjonen fikk 56 prosent av stemmene og 100 stortingsrepresentanter. Det er det amerikanerne kaller «a landslide». Den ene siden vinner en overbevisende majoritet.
Til tross for at Sps landsmøte hadde gjentatt sitt vedtak om at partiet bare ville regjere sammen med Ap, tok de fleste det for gitt at Sp ville akseptere SV i regjering hvis det var eneste mulighet for en rødgrønn flertallsregjering. Det er en årsak til at folk på venstresiden reagerer med voldsom skuffelse og frustrasjon over at Sp, med Aps støtte, forhandlet SV ut av regjeringen.
En mindretallsregjering av Ap og Sp er et dårlig svar på valgresultatet. Venstresiden har samlet sett aldri stått så sterkt etter et stortingsvalg. En rødgrønn regjering hadde sittet trygt stortingsperioden ut. En sentrumspreget mindretallsregjering med Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum risikerer å bli en kasteball mellom Stortingets ulike partier.
Det framstår nå som om Støre droppet Lysbakken til fordel for Vedum.
Kanskje kan statsbudsjettene gjøres opp med SVs stemmer. I enkelte andre saker må regjeringen gå til den borgerlige siden. SV vil ikke finne seg å bli redusert til et støttehjul for en regjering partiet ikke er med i. Det kommer til å bli et meget tydelig opposisjonsparti.
Det er mulig at en Ap/Sp-regjering er en bra løsning for Sp. Partiet har fått den regjeringen partiet har ønsket seg. Men det er en dårlig løsning for Ap. For første gang i partiets historie går Ap med på å lede en koalisjonsregjering i mindretall. Og for første gang er partiet alene i en koalisjonsregjering med Sp, som har en tung og lang borgerlig forhistorie. Ved å danne regjering med Sp tar Ap et tydelig skritt mot sentrum.
Med SV utenfor regjeringen er det rødgrønne samarbeidet gravlagt, kanskje for godt. Norsk politikk er tilbake i tida før 2005, med en høyreside, en sentrumsblokk og en venstreside. Den store forskjellen er at Ap med regjeringsdannelsen flytter seg over mot den borgerlige siden. Det åpner døra for velgerlekkasjer fra Ap til SV, Rødt og MDG. Årets valgresultat for Ap på 26,4 prosent, det nest dårligste etter krigen, kan ved valget om fire år framstå som et godt resultat.
Støre burde ha gjort det klart for Trygve Slagsvold Vedum at en forutsetning for at han kan påta seg statsministervervet, er at også SV blir med i regjeringen. Det ville ha satt et press på Sp. Vedum måtte da velge mellom regjeringsmakt og utenforskap. Det hadde styrket Audun Lysbakkens posisjon i forhandlingene og kanskje gjort det enklere å finne en løsning. Det framstår nå som om Støre droppet Lysbakken til fordel for Vedum.
«At dere tør», sa tidligere statsminister Einar Gerhardsen til Høyre da partiet gikk i regjering med Senterpartiet etter regjeringskrisen i 1963. Det samme kan sies om Ap i dag. Partiet legger ut på en farefull seilas sammen med Sp som strutter av selvtillit etter valgseieren. Selvtilliten er ikke blitt mindre etter at partiet også vant regjeringssonderingene.
Ett er sikkert, det blir ikke enkelt for statsminister Støre å holde styr på Sp i regjeringen samtidig som han må skaffe flertall for regjeringen i Stortinget. Det kan ende med forlis.