Miljøpartiet De Grønne har helt siden partiet ble dannet i 1988, til dagene før valget i 2021, insistert på såkalt politisk «blokkuavhengighet». Det betyr at de ser for seg at klimasaken kan heves over tradisjonelle politiske skillelinjer, og at de er åpne for samarbeid i alle retninger, til høyre, venstre, sentrum; der MDG mener at klima og natur ivaretas på best mulig måte, her og nå.
[ Bare en god streik eller tre kan redde oss fra en framtid som minner skremmende mye om fortiden. ]
– Vi er et grønt parti, verken rødt eller blått, og er åpne for å samarbeide på tvers av de tradisjonelle blokkene, understreket partileder Une Bastholm sent i 2020. Det høres fint ut. Men det er mer estetikk enn miljøetikk.
Denne politiske metoden har i alle år vært gjenstand for debatt og kritikk – mest av alt fra utsiden selvsagt. Fra alle oss som kunne stemt MDG, men som aldri ville finne på å gjøre det, så lenge partiet ikke engang klarer å finne seg sjæl på det politiske spekteret. Jeg ville aldri stemme på et parti som holder det åpent å kunne samarbeide med markedsentusiastene til høyre, for eksempel. For det betyr at partiet er åpne for at markedet, for at vekstlogikken i kapitalismen, kan bidra til å løse klimakrisen. Det betyr at mange som stemte lyserødt eller rødt ved årets valg, faktisk var av den overbevisning at de mest av alt stemte grønt, og grønnere enn hva MDG representerer. Fordi man tror at løsningen på klimakrisen ligger et annet sted: Et radikalt brudd med marked og vekst.
Før valget i år bestemte landsmøtet til MDG seg for at de skulle ta et strategisk valg og, uten å gi fra seg prinsippet om blokkuavhengighet, støtte Arbeiderpartiet og venstresiden fordi «Erna har sviktet totalt i klimapolitikken».
Men ja.
Hva forventet de egentlig?
Trodde de på noe tidspunkt at Høyre var et klimaparti?
Trodde de at Høyes åpne, ærlige og aldeles ikke hemmelige omfavnelse av det bestående økonomiske systemet, og lysten til å liberalisere det enda mer, var veien til et mer bærekraftig klimasamfunn?
I en endeløs rekke av bevis: Klimasaken er venstresidens sak.
Ikke noe hadde vært bedre enn om MDG hadde hatt rett, og at vi etter åtte år med Erna mirakuløst hadde snudd klimaskuta. Jeg vil heller ta feil, og innse at kapitalismen kan redde natur, arter og økologi, enn at det går som det går nå.
Men det var alltid å tro på eventyr. Og den grønnkledde forsøker bare å lure deg. Det skjer ikke på ekte.
Etter at MDG havnet under sperregrensen, har partiet satt ned en egen «havarikommisjon», for å finne ut hvorfor det gikk så mye dårligere enn ventet under årets valg. Dette prinsippet om at det grønne kan transcendere alt annet, er noe som bør på bordet for debatt.
[ Drømmen til Jonas ble knust. Det blir ingen rødgrønn trepartiregjering. ]
Vi har alle venner som forsøker å være venner med alle. Som ikke vil velge side, som ikke vil støtte en part mot en annen fordi det alltid finnes to, tre, fire sider av en sak.
Slik venner er hyggelige og diplomatiske, men du går ikke i krigen med dem.
Du kan ikke stole på dem.
Noen ganger må man velge side. Velge en venn, når en annen har sviktet, bløffet eller vært rett ut slem. Man må innse at den ene part hadde bedre intensjoner enn den andre. At hvis man selv har ideal rundt å være ærlig og noenlunde etisk i sin fremtoning, så velger man venner med samme oppfatning av OK livsførsel. Å prøve å balansere desperat mellom de to, betyr bare å svikte den som faktisk var ærlig og sann. Sånn er livet. Sånn er også politikken.
Det er en annen debatt i vår tid som handler om at vi ikke skal bry oss om hvem som sier noe, eller hvor en uttalelse kommer fra, at alle og alt skal møtes med argumenter. Men det er ikke sant. Hvem som sier noe teller. For eksempel finnes det opplagt en del saker skrevet på høyreekstreme nettsider jeg er enig i. Arbeid til alle, for eksempel. Men når det kommer fra den kanten, betyr arbeid til alle noe radikalt annet enn om SV sier det. Partier på høyresiden og Erna Solberg kan hylle Parisavtalen så mye de bare vil, verbalt eller med en underskrift, men når det helt samtidig åpnes for mer oljeleting så burde det ringe 100 bjeller hos blokkuavhengigheten i MDG.
MDG må velge sine venner, og stå last og brast med dem som faktisk fører en miljøkamp prinsippfast og metodisk. Det at SV nå gikk ut av regjeringsforhandlingene, ikke minst på grunn av klimasaken, er nok et bevis på det, i en endeløs rekke av bevis på det: Klimasaken er venstresidens sak.
[ Det er dypt urovekkende at det blir flere lavtlønte. ]
Det er inderlig godt bevist at nyliberalismen, denne senkapitalistiske varianten som lar markedskreftene ta stadig større plass i våre liv, våre sinn, vår velferdsstat og vår natur, er rett ut en klima-uvennlig politisk modell. Hvorfor MDG er åpne for å samarbeide den veien, og ikke står last og brast ved sine virkelige venner, er utvilsomt en av grunnene til at det gikk som det gikk 13. september.
Tidligere partitopp Rasmus Hansson mener MDG gir fra seg sparesset ved å velge side.
Jeg vil heller si MDG gjør seg til kortstokkens Joker. Verken røde eller svarte og ingen del av stokken, men noe man legger vekk før reglene bestemmes og spillet begynner. Det er synd for MDG og mest av alt synd for klimasaken. Velg side, få folk med i en større folkebevegelse nedenfra, sett trusselen mot velferdsstaten i sammenheng med trusselen mot klima. Da kan ting skje.
[ Linn Stalsberg: Det privatøkonomiske er politisk. Men hvorfor snakker vi ikke om det? ]