Kommentar

Luksusforskjellen

Toppsjefen for «bondens selskap» Nortura får 200.000 inn på konto hver måned. Hvordan har hun magemål til det?

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Linn Stalsberg

Sosiolog og journalist med bakgrunn fra VG, Dagbladet og Klassekampen. Hun er forfatter av flere bøker, og aktuell med «Det er nok nå» om nyliberalismen.

Det er på tide Luksusfellen tar en titt på toppledernes pengebruk. Jeg har sett TV-programmet på TV3 i mange år, og avsløringen av folks private budsjettkrise er alltid spennende. Ofte er sjokkeffekten tross alt begrenset: Noen titusen for mye på Pepsi Max eller Nille i året. En kredittkonto på 50.000 som gikk over styr på grunn av skandaløst høy rente.

Men jeg har aldri sett det motsatte: Hvis du tjener mange millioner i året: Hvor blir pengene av? Hvordan ser månedsbudsjettet ut?

En luksusforskjell som kan gjøre et samfunn og menneskene i det syke, både øverst og nederst

—  

Hvis du er toppleder med millionlønn lever du neppe et liv som ligner på mitt, eller på dine egne arbeidere sitt. Hva gjør det med relasjonen mellom oss to, hvis du er sjefen min? Hva gjør det med relasjonen mellom oss og alle andre i et samfunn? Hva gjør det med din og min mentale psyke at vi verdsettes så ulikt, både i inntekt og status?

Det handler ikke om misunnelse. Men det kan handle om depresjon, og det kan handle om en luksusforskjell som kan gjøre et samfunn og menneskene i det syke, både øverst og nederst. Skyhøye lederlønninger kan også skape vandrende klimakatastrofer: For et eller annet må vel lederne bruke alle pengene på, siden vil ha så mange av dem. Og denne bruken er vel ikke nødvendigvis til planetens beste?

I reklamefilmen for seg selv på YouTube hyller Nortura vanlige arbeidsfolk «som står opp før alle andre» og spiser matpakker med brød og skinke under enkle himmelkår. Men det er sannelig langt derfra og opp til toppledelsen i eget selskap. Før mars hvert år har topplederen tjent inn omtrent den samme som mange bønder evner å kare til seg hele året – selv om de står opp før alle andre.

Norturalønnen er et eksempel, aktualisert i bondeoppgjøret. Men høy lederlønn er like fullt en akseptert norm, både i privat og offentlig sektor. Gjennomsnittlig årslønn for toppledere i staten var i 2019 på 1.345.920 kroner, en økning på 61.000 kroner fra året før. De 30 best betalte topplederne i Norge tjener i snitt 14 millioner kroner hver, mens den gjennomsnittlige toppdirektøren i Norge har 6,5 millioner, ifølge en oversikt i Fri Fagbevegelse.

La oss regne litt igjen: Med en «beskjeden» lederlønn på 1,3 millioner kroner får man dobbelt så mye betalt som en gjennomsnittlig norsk arbeider som jobber fulltid. Hvis du skatter 40 prosent, sitter du igjen med svimlende 65.000 kroner på konto hver måned. I tillegg får du feriepenger, halv skatt i desember, betalt PC, telefon, pensjon, forsikringer, avisabonnement, tilgang firmahytte, firmabil, tilgang treningsstudio, bonusmuligheter. I noen tilfeller også fallskjerm – hvis du gjør en så dårlig jobb at du må gå av.

Hvis du jobber i det offentlige og er opptatt av samfunnet, hva gjør en slik inntekt med forståelsen av problemer i folks liv, så uløselig knyttet til inntekt og sparebøsse, på samhold og viljen til kollektive løsninger? Med så høy lønn trenger du knapt kollektive løsninger. Selv om det er koselig med nærskole.

Konfrontert med kritikk, svarer bedriftene på autorefleks: «Vi skal være konkurransedyktige, men ikke lønnsledende». Hva de konkurrerer om svarer de aldri på. De konkurrerer i alle fall ikke om ledertyper som føler seg kallet av oppdraget, av bedriftens sak eller næring. De konkurrerer om dem som vil ha høy lønn, nær sagt samme hvor de får den. Hvis du blir spurt om en lederjobb, og regner deg frem at denne «kun» vil gi deg 150.000 inn på konto hver måned og derfor takker nei: Er dette en sjef du vil ha? Er dette en leder styret vil ha?

Denne gulroten i form av høy lønn, står i sterk kontrast til jobbannonser i de fleste andre bransjer. Vi andre er pålagt å «brenne», «være sulten», «ha høy arbeidskapasitet», «tåle stress» og i en mye omtalt annonse for en jobb i Dagbladet, helst også ligge våken om natten og lure på om det var noe du kunne gjort bedre. Vi arbeidere skal ikke motiveres av penger, vi skal ha indre drive, og nærmest et kall. Må du forholde deg til NAV, anses du å komme fra en annen planet en både ledere og arbeidsfolk: Du er et utenomjordisk vesen som motiveres verken av indre drive eller penger: Du motiveres til å gi mer jo mindre penger du får. «Det skal lønne seg å jobbe!».

Er du flyktning som håper på høy nok inntekt for å kunne få familiegjenforening, skal du i tillegg motiveres av å bo alene uten ungene dine, i tillegg til å lære et nytt språk rekordtid. Og det uten verken bonus eller tilgang til treningssenter eller massasjestol.

Det er et spennende og variert menneskesyn vi praktiserer.

Det økende gapet gjør noe med oss. Kanskje er det til og med en av årsakene til angst og depresjon?

Saken fortsetter under videoen

Johann Haris bok Lost Connections utforsker blant annet sammenhengene mellom status og lønn på direktørtoppen, med manglende status og lønn lenger ned i hierarkiet. Han viser blant annet til psykologen Paul Gilbert, som mener at depresjon er en del av vårt evolusjonære svar på underkastelse. Noe som kan slå inn i det du, ubevisst kanskje, forteller en lenger opp i hierarkiet (topplederen din) at du nærmest har gitt opp: Jeg er ingen trussel mot deg. Hari spør: Kan det være sånn at depresjon i vår tid henger sammen med den moderne verdens måte å ydmyke folk på? Alt fra perfekte kjendiser på Instagram eller TV, til sjefen din sin inntekt og livsstil hele tiden forteller deg: Du kan aldri bli som meg. Sjefen har i tillegg en ekstra komponent: Hen bestemmer over deg og dagen din.

Når fagbevegelsen snakket om at arbeidere ikke lenger skal «stå med lua i hånda», er det akkurat dette fagbevegelsen snakker om; den innebygde usikkerheten og ydmykelsen som ligger i å være underdanig, prisgitt, på nåde. Selv om vi i Norge enda har mange gode arbeidsplasser og der lua for lengst har Polo-logo på seg, selv hos en gjennomsnittsarbeider, så kan dette skli helt ut i kombinasjon økte lederlønninger på en side, og usikker jobbtilhørighet på den andre.

Kate Pickett og Richard Wilkinson lærte oss for flere år siden i boken Ulikhetens pris. Hvorfor likere fordeling er bedre for alle at når du har et samfunn med stor ulikhet i inntekt og status så forteller man at noen mennesker er svært viktige, mens andre ikke er viktige i det hele tatt. Dette påvirker ikke bare dem på bunn. Men også de på topp, som kjemper for posisjonen sin: Kan noen true meg? Hvor langt ned kan jeg falle?

Den stadig økende ulikheten mellom folk, gjør noe med hvordan hjernen vår responderer, mener Wilkinson, og depresjon er dermed mye mer enn et privat problem – det angår oss alle, hvis vi ikke vil gå på en kollektiv luksussmell.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen