TROMSØ/BODØ (Dagsavisen): Jonas Gahr Støres fly var forsinket. På vei til gaten hadde han blitt intervjuet av Dagens Næringsliv, som kunne vise ham enda en meningsmåling der flertallet for drømmeregjeringen med Ap, SV og Senterpartiet så vidt glapp. Nok en gang unnlot Støre behendig å si noe konkret om hvordan han akter å håndtere et Rødt eller MDG på vippen.
Nå satt han og resten av passasjerene i kabinen og ventet på å lette. Men flyet tok ikke av. Det ble stående på bakken, bom stille. Piloten, som nok var klar over at det denne gangen ikke bare var vanlige folks tur til å være om bord, beklaget det hele over høyttaleranlegget: «Det er som i politikken, man setter i gang med fine planer om hva man skal få til, men så kommer virkeligheten og slår deg i hodet. Og så må du vente litt», sa han og forsikret at vi ville være i lufta om kort tid.
Flyforsinkelsen og pilotens hjertesukk er ganske presise beskrivelser av Jonas Gahr Støres og Arbeiderpartiets situasjon: Ap har hatt problemer med å ta av gjennom denne valgkampen. Det lille løftet i starten ble ikke etterfulgt av videre framgang, men av stagnasjon. Støre kommer fram til Statsministerens kontor likevel, ifølge absolutt alle målinger og prognoser. Akkurat som flyet til slutt kom fram til Tromsø. Og når Støre blir regjeringssjef, kommer virkeligheten og slår ham i hodet.
Det er Støre forberedt på. Foredraget han holdt for studentene på Universitetet i Tromsø – det samme som han holdt på BI for et par uker siden – handler om Norges plass i en urolig verden. Omstillingene vi skal gjennom er så store at det er vanskelig å ta inn over seg. Det kommer til å kreve mye av Norges neste statsminister å sørge for at de store omveltningene innen arbeidsliv, økonomi, energiforsyning, geopolitikk og klima ikke fører til splittelse og polarisering.
Etter at bildet av «Super-Jonas» falmet en gang på midten av forrige tiår, fikk Støre klistret på seg merkelapper av opposisjon og presse. Hangen til å inngå forlik, de sterke diplomatiske egenskapene og insisteringen på å se saker fra to sider ble vrengt og gjort til problemer. Han ble kalt «tåkefyste». På tegningene til VGs tegner Roar Hagen hadde han alltid en snakkeboble med ordet «Dialogue» sivende ut av munnen. Siv Jensen ga ham til og med et kallenavn: «Vingle-Jonas». Ingen foreslo å kalle henne «Mobbe-Siv».
Støre klappet tilbake og smilte litt sjenert. Så ble det keitete stille.
Foran valget i 2017 hadde AUF trykket opp et stort antall tøynett med en tegning av Jonas Gahr Støre i superheltdrakt. «Jonas Gahr Superstar» sto det under tegningen. I år har jeg ikke sett ett eneste sånt nett. Tvert imot har det slått meg hvor lite supert Støre ter seg. Da han ankom AUFs skolevalgvake på Torshov i Oslo onsdag, kunne han ha tatt scenen og fått dunderapplaus. Sagt noen oppildnende ord og fått fyr på forsamlingen. Den var nemlig ganske lettantennelig. I stedet ble han stående bakerst og prate litt med oss i nærheten, spise litt pizza, før han satte seg pent ned på stolen sin på første benk, og ventet til det var hans tur til å få ordet.
Noe av det samme skjedde på valgkampsentralen til Troms Ap i Storgata i Tromsø torsdag kveld. Her var pizzaen byttet ut med finnbiff, men ellers var mye likt. Til og med soundtracket. Mustis briljante låt «Gro Harlem Brundtland» fra i fjor ser ut til å gå på repeat i Ap og AUF for tiden. Da Støre gjorde entré, reiste partifolkene seg og leverte en langvarig klappsalve. Støre klappet tilbake og smilte litt sjenert. Så ble det keitete stille. Heller ikke denne gangen kom det noen fyndige og velvalgte ord. Ikke før det var Støres tur i programmet, og han fikk mikrofonen.
[ Slik kan MDG omgå sitt oljeultimatum ]
Denne litt slentrende, lave skuldre-stilen kler faktisk Jonas Gahr Støre. Det er dessuten en ganske passende oppførsel å ha når han skal gjøre noe som blir enda vanskeligere enn å få AUF og Fellesforbundet til å bli enige om klima: Få SV og Sp til å bli enige om rovdyr. Få Sp og Ap til å bli enige om europeisk samarbeid. Få SV og Ap til å bli enige om militære bidrag i NATOs operasjoner og amerikanske baser. Kanskje må han i tillegg få de tre klassisk rødgrønne partiene til å bli enige med MDG om oljeleting og med Rødt om skatt.
Som opposisjonspolitiker har Støres svakhet vært at han ikke liker å forenkle saker, eller å polarisere og polemisere. Blir han statsminister, kan både han og samarbeidspartneren hans være glade for at han har de preferansene. Det kommer nettopp til å bli evnen til å se ting fra to sider, søke kompromisser og bruke diplomatiske virkemidler som kan gjøre at et rødgrønt prosjekt klarer å meisle ut en samlende omstillingspolitikk, og holde sammen gjennom fire år. Støre er for eksempel opptatt av at alle som deltar skal ha eierskap til regjeringsprosjektet, og at alle skal ha sin del av de politiske seirene – sammen, i stedet for å konkurrere innbyrdes og bytte på å få gjennomslag.
[ Angrepene på AUF og Arbeiderpartiet ]
På ett punkt skal Støre passe på. Vi så det i håndteringen av Giske-saken, der han nølte altfor lenge og ikke klarte å skjære gjennom. Noen spørsmål er faktisk svart-hvitt. Noen beslutninger må tas raskt, utvetydig, uten rom for anker og omgjørelser. Klarer Støre å blinke ut hvilke saker dette er, og ta konsekvensen av det?
Det er klart Jonas Gahr Støre tenker på disse tingene. På hva slags statsminister han skal være. På hvordan regjeringen skal settes sammen. Hvem som skal være statsråder. Hvilke saker som skal prege arbeidet. Så mye, faktisk, at han glemte TV-dressen sin igjen i Oslo da han torsdag satte kursen nordover via Tromsø for å delta i NRKs partilederdebatt i Bodø fredag kveld.
Akkurat som flyet til Tromsø kom seg på vingene, kan det se ut som om Ap er i ferd med å lette helt på tampen av valgkampen. Fredag slo Støre Erna Solberg klart på to stasministermålinger. Et par ferske enkeltmålinger tyder på at Ap er i ferd med å løfte seg i innspurten. Det er ikke uvanlig at Ap går inn i valgdagen på oppadstigende kurs.
Støre vant partilederdebatten på NRK fredag kveld. Det viser et snitt av terningkastene - og det er etter min mening en riktig vurdering. Han var trygg på sakene, snakket i helere setninger enn tidligere og hadde selvtillit til å stå fram som en Ap-leder som ber folk stemme på Ap som styringsparti i sluttapellen. Det høres kanskje ut som en selvfølge, men tidligere i valgkampen har Støre hatt litt lett for å la seg lokke inn i diskusjoner om hvilke partier på venstresiden han vil peke på, og hvilke han ikke vil peke på. Nå pekte han på Ap.
Etter at partilederdebatten var ferdig, hørte jeg for første gang i denne valgkampen noen på sentralt nivå i Ap si at det kanskje, kanskje kan være mulig å nå opp til resultatet på 27,4 fra 2017. En gigantisk nedtur da - en fantastisk triumf om det skjer i år.
Hvis Ap ikke når det målet, tyder alt likevel på at det neste kapittelet i historien om Jonas Gahr Støre kommer til å handle om en statsminister. Men kanskje ikke om en superstar.
[ Jonas Gahr Støre rykker fra på Dagsavisens siste måling før valget ]