Kommentar

Angrepene på AUF og Arbeiderpartiet

Med få dagers mellomrom er Ap og AUF utsatt for flere drapstrusler og voldelige angrep - midt i valgkampen. Hvorfor er det så stille?

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

«Breivik har rett. Dere skal alle dø», sa mannen. Han hadde gått bort til en gjeng AUF-ere som ville feire Ap-leder Jonas Gahr Støres innsats i statsministerduellen i Trondheim sist torsdag. Flere av dem var ikke mer enn 16-17 år gamle.

Så gikk han fra ord til handling. Beveget seg bort til 20 år gamle Mathias Solli, som sto der i AUF-genser, og slo til ham i ansiktet - med et glass. Mathias begynte å blø, og leppa hovnet opp. Og nei - vi skal ikke si at det kunne ha gått så mye verre, selv om det kunne det. Vi skal si at dette var for jævlig.

Noen dager senere står tidligere Ås-ordfører Johan Alnes på Ap-stand på Vinterbro kjøpesenter, iført rød Ap-trøye. Plutselig blir han slått til i hodet av en mann som kommer bakfra. Gjerningsmannen sier noe, men Johan får ikke med seg hva det er. Brillene hans fyker av hodet i det slaget kommer.

Dette er blitt så vanlig etter hvert, at det nesten er skremmende hvor vant man blir til det.

I starten av valgkampen ble en 15 år gammel AUF-er kontaktet av en voksen mann mens han sto på stand i Vestre Toten. «Breivik burde gjort en bedre jobb», sa mannen til tenåringen. «Du bør få et nakkeskudd. Grav din egen grav».

I Oslo ble en 20 år gammel AUF-er sparket rett ned av en ukjent gjerningsperson som angrep ham bakfra mens han drev valgkamp utenfor Aps bod på Karl Johan.

AUF får jevnlig rapporter om unge AUF-ere landet rundt som mottar grove drapstrusler.

Selv om politiet sentralt har god kontakt med AUF og andre ungdomspartier, og er flinke til å ta slike alvorlige hendelser på alvor, opplever AUF også at lokalt politi ikke alltid skjønner hvor farlig dette er. Man må liksom tåle en skarp tone nå som det er valg. Man må regne med litt drapstrusler.

Det må man ikke. Man skal aldri tåle politisk vold, enten den kommer i form av ord eller handling. Likevel merker sentralt plasserte kilder i Ap og AUF tidvis en slags matthet. Dette er blitt så vanlig etter hvert, at det nesten er skremmende hvor vant man blir til det. I AUF opplever de samtidig at det har blitt verre. Det er flere meldinger om drapstrusler nå enn foran stortingsvalget for fire år siden.

Et ubehagelig spørsmål melder seg: Dersom AUF eller Ap hadde sagt tydelig ifra om disse hendelsene (ikke alle er omtalt offentlig tidligere) - ville de ha fått beskyldninger om at de drar Utøya-kortet eller 22. juli-kortet? Jeg er ikke så sikker på at svaret på det spørsmålet er et klart nei.

At politisk engasjert ungdom og lokale ildsjeler på stand blir utsatt for slike angrep, er dypt provoserende. Det går faktisk ikke an. Vi kan ikke ha det sånn. Ekstra mørkt er det at AUF og Arbeiderpartiet opplever dette bare et par måneder etter at vi markerte 10-årsdagen for de høyreekstreme angrepene på regjeringskvartalet og Utøya 22. juli 2011, der til sammen 77 mennesker mistet livet.

Støre ga Solberg en fantastisk mulighet til å vise statsmannskunst, til å bruke de ordene Unge Høyre-lederen hadde brukt.

Før 10-årsmarkeringen så det ut til at det brede, politiske oppgjøret med angrepet endelig var i ferd med å komme. Det ble lov å kalle en spade for en spade, å si at dette var et politisk motivert angrep på Arbeiderpartiet og AUF, uten å bli mistenkt for å ha skjulte motiver om å slå politisk mynt på 22. juli.

Unge Høyre-leder Ola Svenneby satte en ny og etterlengtet standard da han forklarte hvorfor høyresiden har et spesielt ansvar, og helt andre muligheter i 22. juli-debatten enn det venstresiden har. I en kronikk i Vårt Land skrev han blant annet: «Enkelte på høyresiden kan til og med ha et særskilt ansvar. Jeg tror jeg er av dem. Fordi jeg er ikke spesielt liberal i spørsmål som ofte diskuteres når høyreekstremisme er tema. (...) I polariserende temaer, som for eksempel innvandrings- og integreringspolitikk, ser velgere til «sine» ledere. Partiledere har derfor mulighet til å sette en slags standard for hva som er greit og hva som er ugreit å si».

Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre hadde det samme budskapet i sin tale på minnemarkeringen på Utøya 22. juli i år: «Vi på den demokratiske venstresiden tok et kraftig oppgjør med de på ytre venstre som hadde voldsplaner for noen tiår siden. Politikere på høyresiden må nå heve stemmen og trekke klarere grenser opp mot det høyreekstreme. Ikke lukke øynene,» sa Støre.

Det var en lissepasning til statsminister og Høyre-leder Erna Solberg. Støre ga henne i realiteten en fantastisk mulighet til å vise statsmannskunst, til å bruke de ordene Unge Høyre-lederen hadde brukt. Til å ta ansvar og peke ut en ny retning.

Den muligheten brukte ikke Erna Solberg. Da hun møtte Støre til debatt på kvelden 22. juli, valgte hun i stedet å slå tilbake. «Jeg nekter å bli slått i hartkorn med folk som ønsker å bruke vold», sa statsministeren, og irettesatte Støre.

Sett i ettertid var dette i realiteten vendepunktet for 22. juli-debatten i 2021. Allerede før dagen var over, lukket statsministeren den døra Unge Høyre hadde åpnet. Slik sett representerer årets 22. juli-markering en tapt mulighet både for den politiske debatten og for Erna Solberg.

Når AUF-ere fortsetter å bli angrepet både fysisk og verbalt av mennesker som mener at de skal skytes og drepes, bør det være så sjokkerende at vi rykkes ut av dette tankemønsteret, og får det klart for oss, alle som én: Å bli stilt til ansvar for å ta et oppgjør med ekstremisme, er ikke å bli slått i hartkorn med ekstremister.

Forsøket på å få fram det budskapet i sommer, sporet raskt av. Men 22. juli er bare én av 365 dager i året. Det er aldri for sent - og kampen mot dette tankegodset tar aldri slutt. Det minste AUF og Arbeiderpartiet kan forvente, er at de slipper å stå alene i den kampen framover.