Kommentar

Hvor lenge varer MDGs ultimatum?

Det er stor forskjell på hva som sies før og hva som sies etter et valg. Også for Miljøpartiet de Grønne.

Oslo 20210908. 
Partileder Une Bastholm (MDG) under  TV2s partilederdebatt på Deichman Bjørvika onsdag kveld.
Foto: Javad Parsa / NTB
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Hege Ulstein

Hege Ulstein

Kommentator i Dagsavisen

MDGs oljeultimatum har fått en del oppmerksomhet i valgkampen. Med god grunn. Partiet sier de nekter å støtte eller inngå et samarbeid med en regjering som sier ja til leting etter olje og gass. Det gjelder både i nye områder og de såkalte TFO-ene som ligger i nærheten av steder der det allerede er aktivitet. Dette kravet ligger fast uansett. Det blir heller ikke noe budsjettforlik.

Ferdig snakka.

Når vi kommentatorer sier at dette i realiteten er å sette seg selv på gangen, kontrer MDG med at det er de andre partiene som setter seg selv på gangen så lenge de ikke går inn for letestans. Det er en fiffig retorisk øvelse, men den har ingen meningsfull parlamentarisk relevans før MDG er et av de største partiene med en egen statsministerkandidat og en reell mulighet til å ta en lederrolle i styringen av Norge.

Vi er svært langt unna en slik situasjon foran dette valget.

Under TV 2s partilederdebatt onsdag kveld begynte MDG-leder Une Bastholm på et interessant resonnement om partiets ultimatum og samarbeid. Hun sa at MDG gjerne vil sette seg ned og snakke med de andre partiene for å finne løsninger. Før hun fikk fullført tankerekken, avbrøt programleder Arill Riise henne og gikk videre i sendingen.

Det var synd. Men det Bastholm rakk å si har fått meg til å tenke på et annet, berømt ultimatum i norsk politikk.

Etter valget i 1997 gikk Ap-regjeringen av fordi Ap ikke fikk 36,9 prosent av stemmene, som var statsminister Thorbjørn Jaglands krav. En sentrumsregjering ledet av KrFs Kjell Magne Bondevik tok over. Denne regjeringens store vinnersak var kontantstøtte til alle som ikke hadde barna sine i barnehage. Det var Ap sterkt imot, av praktiske og ikke minst prinsipielle grunner. Jagland lovet at Ap aldri ville samarbeide med en regjering som holdt på kontantstøtten. Beskjeden var ikke til å misforstå: Dette kravet ligger fast uansett. Det blir heller ikke noe budsjettforlik.

Ferdig snakka.

Det holdt i nøyaktig to år. Høsten 1999 hadde Jagland og resten av partiet sittet på gangen i 24 måneder, helt uten innflytelse på norsk politikk. En enorm frustrasjon hadde bygget seg opp i Ap og LO. Presset mot Jagland hadde vært massivt og konstant. Det gikk som det måtte gå: Ap inngikk forlik om statsbudsjettet med Bondeviks regjering, med kontantstøtte og det hele.

Tre måneder senere kom den naturlige konsekvensen av at Norge nå ble styrt på et budsjett Ap kunne stå inne for. Parlamentarisk leder Jens Stoltenberg felte regjeringen Bondevik og tok over som statsminister. Med seg som stabssjef på Statsministerens kontor fikk han for øvrig en ganske ukjent, men likevel erfaren, respektert og fremadstormende 40-åring: Jonas Gahr Støre.

Hva skal til for at MDGs ultimatum blir lagt vekk på samme måte, dersom partiet havner i en attraktiv vippeposisjon etter valget på mandag? Kanskje ikke så mye som MDG har lyst til å gi inntrykk av nå i sluttspurten av en valgkamp der sperregrensen er en reell trussel.

MDGs leteultimatum gjelder så lenge det gjelder - til man eventuelt vedtar noe annet. Det er partiets landsstyre som har vedtatt de skarpe og lukkede formuleringene MDG nå kjører fram i valgkampen. Det er partiets landsstyre som eventuelt kan fatte et nytt vedtak med litt rundere og åpnere setninger. Det kan landsstyret for eksempel gjøre hvis MDGs stortingsgruppe ber om tilslutning til å starte budsjettforhandlinger, inngå et budsjettforlik, underskrive en samarbeidsavtale, eller − langt mer usannsynlig inntil videre − forhandle om en regjeringsplattform.

MDGs leteultimatum gjelder så lenge det gjelder - til man eventuelt vedtar noe annet.

En annen vei rundt ultimatumet og inn i et samarbeid kan være å inngå budsjettavtale for ett år – med en klausul, der man er enige om at det da ikke åpnes for leting i det ene året. Et slags midlertidig moratorium. Da kan MDG si at de har fått gjennomslag for stans i letingen (inntil videre), mens Ap kan si at de ikke har gått med på nei til leting for evig og alltid. Det var slik miljøpartiene hindret oljeaktivitet i Lofoten, Vesterålen og Senja. SV fikk stanset det først i fire år, så fire år til. Så tok KrF og Venstre over i fire år, og fire år til. Nå vil ikke Ap lenger lete i disse områdene. Store deler av Høyre er enig.

Det er kanskje ikke sannsynlig at MDG kan gå så langt allerede i høst. Men at det er helt og fullstendig utelukket med enhver bevegelse under alle omstendigheter i fire år, uansett hvilke andre viktige politiske seire MDG kan innkassere, eller hvilke nederlag de kan unngå − det bør man være veldig forsiktig med å være for skråsikker på.