Kommentar

Selvfølgelig sier de ja

Var det en gassballong? Regjeringens omleggingen av oljeskatten var likevel ingen revolusjon.

Finansminister Jan Tore Sanner, olje- og energiminister Tina Bru, klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn og samferdselsminister Knut Arild Hareide  deltar på pressekonferanse om forslag til omlegging av petroleumsskatten tirsdag ettermiddag.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Hege Ulstein

Hege Ulstein

Kommentator i Dagsavisen

Norsk olje og gass – oljebransjens lobbyorganisasjon – sier ja til den nye oljeskatten. Alle som mente dette var en diger klimaseier, bør merke seg det.

«Endelig!» skrev Aftenposten. «Med dette er Norge nå entydig på vei ut av oljealderen», jublet Venstre-lederen. «Dødsstøt» sa Bellona. «Et vendepunkt», istemte WWF, mens Naturvernforbundet mente dette var «veldig bra». Frp-leder Sylvi Listhaug delte ikke begeistringen. «Folk som sitter i utlandet, må tro vi er sprø. Her sitter vi og sager av den greinen vi sitter på», var en av hennes mange knallharde kommentarer.

Reaksjonene kom etter regjeringens overraskende pressekonferanse for én uke siden, der finansminister Jan Tore Sanner, olje- og energiminister Tina Bru, klimaminister Sveinung Rotevatn og samferdselsminister Knut Arild Hareide solgte inn en endring i oljeskatten som en stor endring og et viktig tiltak for å legge om Norge til en mer miljøvennlig framtid. De hadde ikke med seg et ferdig forslag, men la fram en pressemelding der det sto at saken «vil bli sendt på høring i løpet av en ukes tid».

Det 45 sider lange høringsbrevet ble publisert fredag ettermiddag. Utvalget av høringsinstanser er interessant. Det er – med et par unntak – aktører knyttet til oljebransjen som får uttale seg om forslaget. Ingen miljø- eller klimaorganisasjoner er med på lista.

Enda mer interessant er innholdet i høringsbrevet. Et av de store poengene da nyheten ble presentert i første omgang, var at leterefusjonsordningen nå skal skrotes. Denne gunstige ordningen er blitt kritisert fordi den fører til at fellesskapet tar nesten all risiko ved oljeleting – mot at vi får veldig mye tilbake dersom det blir funn og drift. Når oljen er på vei inn i alderdommen, vil en slik risikodeling gjøre at fellesskapet tar belastningen med å finansiere leting som kanskje aldri vil føre til at det kommer inntekter i den andre enden – som regel mange år senere.

Svært mange ulike tiltak må virke samtidig.

Selv om leterefusjonsordningen foreslås avviklet, er ikke det den dramatiske omleggingen det kanskje høres ut som. «Refusjonen blir dermed samlet sett kun redusert fra 78 prosent til 71,8 prosent av letekostnadene» skriver Finansdepartementet i høringsbrevet, etter å ha gått gjennom endringene i de ulike skattene for oljebransjen. Samlet sett vil hele omleggingen bety en skatteskjerpelse på sju milliarder kroner årlig, og litt mer etter hvert. Det er selvfølgelig hyggelig at Oljefondet får denne ekstra påtåren framover. Men med tanke på at det totale beløpet staten henter ut fra oljevirksomheten hvert år er på over 150 milliarder kroner, er det vel å ta litt hardt i å kalle dette en revolusjon.

Tre ting er verdt å ta med seg videre fra denne saken. Det ene er at det borgerlige valgkampmaskineriet må være svært fornøyd med å treffe så godt med en sak som mobiliserer både Venstres og Frps velgere, to forutsetninger for at Erna skal klare fire nye år. Sånn sett er dette en perfekt sak.

Det andre er at omleggingen har en viktig signaleffekt. Skattene for oljesektoren tar nå hensyn til klimarisiko. Det er reelt nytt.

Det tredje denne saken viser, er at strukturene i oljenæringen er så differensierte og sammensatte at det ikke finnes én, enkel overgripende endring som tryller fram en omlegging eller en klimaløsning. Svært mange ulike tiltak må virke samtidig. Et talende eksempel kan være Rystad-rapporten, som kom samme dag som regjeringens skattenyhet. Den konkluderte med at kutt i norsk utvinning vil føre til økte utslipp. Men den hadde et helikopterperspektiv der alt ble sett under ett.

Et mer interessant spørsmål å stille enn det Norsk olje og Gass ba Rystad finne ut av, er dette: Hvilke kutt i norsk oljevirksomhet vil gi størst klimaeffekt? Ingen mener vel at det lureste er å stenge ned produksjonen flatt. Stopp av all leting nå vil ikke gi utslippseffekt før om mange, mange år. Derimot kan det i de neste årene være logisk å redusere produksjonen på de eldste feltene. Her er produksjonen lav, og utslippene per fat er langt over verdensgjennomsnittet.

Et sminket kutt i leterefusjonsordningen er ikke et slikt svar.

Fra informert hold pekes det på flere fordeler ved å gå fram på denne måten: Utslippene globalt vil gå ned, fordi den norske produksjonen helt eller delvis blir erstattet av produksjon med lavere utslipp. Utslippsreduksjonene kommer raskere, allerede på 2020-tallet, og ikke på midten av 2030-tallet. Vi vil få en stor reduksjon av utslipp i Norge – bare Statfjord-feltet slipper ut omtrent 800 000 tonn CO2 i året. Siden produksjonen fra disse feltene uansett er lav, og kostnadene der er høye, vil den negative økonomiske effekten for staten og oljeselskapene være marginal. I tillegg til klimaeffekten pekes det på at å fjerne de store utslippene først fører til at også de eldste installasjonene med høyest sikkerhetsrisiko fjernes. Og til sist vil det å fjerne disse gamle installasjonene først gjøre at den store opprydningsjobben vi står foran i Nordsjøen tas over flere år, og jevnes ut.

Det neste, viktige spørsmålet da blir: Hvilken politikk er best egnet til å nå disse målene? Det finnes det sikkert mange gode og interessante svar på, som vi gjerne kan få fra partiene i den siste valgkampuka. Men et sminket kutt i leterefusjonsordningen er ikke et slikt svar.