Kommentar

Lille Oslo er en egen planet

En fragmentert velgerskare i fri flyt går inn i valgkampens siste uke. Alt kan skje.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

De fleste vil kanskje tenke at valgkampen nærmer seg slutten. Vi har tross alt holdt på med debatter, utspørringer, utspill og analyser i noen uker. Men selv om nesten 850.000 allerede har forhåndsstemt, og de rødgrønne partiene leder solid på alle målinger, kan den siste uka endre på alt. Det er nå det begynner.

Så langt i denne valgkampen har to trender forbløffet de fleste. Det ene er den voldsomme fragmenteringen på venstresiden. Ap har ikke klart å tette til venstre, og blør velgere til sine mindre konkurrenter: særlig til SV, men også til Rødt og MDG. Det gjør at Ap går inn i den siste valgkampuka på en svakt nedadgående trend på målingene, til tross for at partiet henter velgere fra Høyre og Senterpartiet.

I begynnelsen av august håpet Ap å løfte seg fra 25 prosent og opp til det dårlige resultatet på drøyt 27 prosent de tapte valget på for fire år siden. I stedet synker de ned mot 24. Det er lite ørn over dette, både når det gjelder ambisjonsnivået og prestasjonen. Internt i Ap er trøsten at partiets egne tall, som oppfattes som mer robuste, viser de har stabilisert seg på 24 prosent og ikke går mer tilbake. Men fortsatt uteblir den massive mobiliseringen blant LO-medlemmene og ansatte i offentlig sektor. Hva disse gruppene bestemmer seg for den neste uka, kan avgjøre valget.

Senterpartiet, KrF og Frp er så dårlig likt av Oslos velgere at de ligger på nivå med samlebetegnelsen «andre» på de siste målingene.

Den andre, store trenden er at lille Oslo er i ferd med å bli en egen planet i norsk politikk. Bare se på dette: Rødt og MDG er til sammen nesten like store som Ap. SV er det tredje største partiet med god margin. Slenger vi Venstre i potten, får disse fire partiene, som med et lite forbehold for Rødt kan kalles miljøpartiene, til sammen langt over førti prosent av stemmene – og er nesten like store som det Ap og Høyre er til sammen. Senterpartiet, KrF og FrP er så dårlig likt av Oslos velgere at de ligger på nivå med samlebetegnelsen «andre» på de siste målingene.

Disse to trendene er nært forbundet med hverandre. Selv om det ikke er riktig å si at folk flest bor i Oslo, så bor det veldig mange her. Det er veksten i Oslo som gjør at Rødt og MDG er så store også på landsbasis. SV gjør det jevnt over bedre også andre steder i landet, men har eksepsjonelt høy oppslutning i Oslo. De mest optimistiske har begynt å mumle om at partiet kanskje kan ta fire mandater i hovedstaden – tre direkte og ett utjevningsmandat. Det vil i tilfelle være en sensasjon.

Det mest sannsynlige nå, er at det er Jonas Gahr Støre som kommer til å stå foran gasspeisen i statsministerboligen og holde nyttårstalen.

I Høyre tror de at valget fortsatt kan bli jevnt. Hvis MDG og Rødt faller under sperregrensen, og KrF og Venstre kommer over, kan det bli fire nye år med Erna. Skulle det skje, bør selvransakelsen i Ap begynne med en erkjennelse av at det ikke er lurt å basere sin egen seier på andres suksess. Et overraskende rødgrønt tap i 2021 vil i tilfelle – som i 2017 – skyldes at Ap som det eneste partiet til venstre gikk tilbake, mens alle de andre gikk fram. Det ligger an til å være fasit også i år, selv om vi skulle få et regjeringsskifte.

Det mest sannsynlige nå, er likevel at vi får en eller annen form for rødgrønn regjering og at det er Jonas Gahr Støre som kommer til å stå foran gasspeisen i statsministerboligen og holde nyttårstalen om noen måneder. Hva bør han si da?

Det historiske ved dette valget er jo at fragmenteringen er så voldsom. Både mellom partiene, og mellom by og bygd. Én ting er at det sannsynligvis vil gjøre jobben som Aps nye parlamentariske leder til den kanskje vanskeligste og tøffeste i landet. Men et flokete storting blir slik fordi det er valgt av et flokete folk.

Et flokete folk som skal i gang med gjennomgående, omveltende og dype samfunnsendringer i løpet av dette tiåret. Norsk økonomi og arbeidsliv kommer til å bli forandret, sannsynligvis raskere enn vi tror. Vi kan vente oss en jevn strøm av nye klimatiltak, mange av dem i form av langreiste direktiver fra Brussel. Hva vil det gjøre med samholdet på rødgrønn side, mellom EU-tilhengere og EU-motstandere? Klimapolitikken kommer til å kreve tøffe prioriteringer. Hvordan vil det påvirke oss? Faren er at splittelsen og fragmenteringen drar seg til. Da står vi dårligere rustet til å løse en oppgave vi er nødt til å klare sammen.

Dersom det stemmer at den gamle, klassiske sentrum-periferi-skillelinjen, den mellom by og bygd, har lagt seg nesten parallelt med en ny klima-skillelinje, er den viktigste oppgaven for en ny regjering å bygge bru over disse kløftene – samtidig. Her ligger det en mulighet for Ap. Klarer Jonas Gahr Støre å aksle en slik rolle i valgkampens siste uke, kan han klare å snu klimaspørsmålet, som til nå har vært ansett som en tapersak for Ap, til en vinnersak. Og klarer han det ikke før valget, får vi håpe han klarer det etterpå, i god tid før nyttårstalen skal skrives.