Livet utenfor – fem år etter

Så sent som klokka 22 på en av de aller lyseste sommerkveldene, da britene gikk til folkeavstemning om EU, så alt fortsatt ut til å være ved det gamle. Valgdagsmålingen bekreftet det de fleste målinger hadde vist: et flertall for å bli i EU. Dette var noen måneder før valget av Trump, man var ikke forberedt på sjokk. Men da de første resultatene begynte å tikke inn, sa landets mest profilerte politiske ekspert, John Curtice, at champagnen kanskje var satt inn i kjøleskapet igjen i Downing Street. Noen timer senere var det ikke lenger tvil: Det ville bli en brexit.

For brexit-tilhengerne ble 23. juni en frigjøringsdag. Landet skulle endelig befris fra det fengselet EU var. På «remain»-siden var det dyp sorg, en følelse av å miste sin plass i verden. Spådommene var mange. Nå er fem år passert. Med fasit i hånd, hvordan har det gått, og hva tenker britene om det?

Vi kan begynne med det siste, for der har man tall – noe målbart. En fersk stemningsrapport, i form av en måling fra YouGov nå i slutten av juni, gir en pekepinn. På spørsmålet om hvordan det har gått etter at brexit ble fullstendig gjennomført, svarer 25 prosent at de syns det har gått bra (fem prosent «veldig bra», 20 prosent «ganske bra»), mens 38 prosent syns det har gått dårlig (20 prosent «veldig dårlig», 18 prosent «ganske dårlig»). 25 prosent syns det verken har gått bra eller dårlig, mens 13 prosent ikke vet.

Funnene rimer godt med bildet ut fra målinger gjennom de siste fem år. Kun det første året etter folkeavstemningen i 2016 mente et lite flertall at det var riktig av Storbritannia å gå ut av EU, viser en oversikt over 184 målinger på analysenettstedet WhatUKThinks. Etter det året har nesten samtlige målinger vist at et knapt flertall mener det var galt å gå ut av EU.

Det har de siste årene også kontinuerlig vært et ganske knapt flertall for å bli i EU. Så da Storbritannia gikk ut av EU 31. januar 2020, var det mot flertallet av britenes vilje på det tidspunktet. Det samme gjaldt når overgangsperioden var over for et halvt år siden. Det er lenge siden dette var det flertallet ville.

Det er to viktige grunner til det: Det ene er at selv om de færreste av dem som stemte i 2016 har endret mening, gjelder det litt flere av dem som stemte for brexit enn dem som stemte for å bli i EU. Det andre er den demografiske utviklingen. Brexit har fra første stund vist et enormt generasjonsgap, de yngste er i overveiende grad for EU, mens de eldste er imot. I løpet av årene som har gått har det kommet til flere yngre velgere, mens flere av de eldste rett og slett har dødd. Dermed endrer opinionen seg i takt med dette.

Det tok dessuten ikke så lang tid før man skjønte at brexit ville bli komplisert. Prosessen ble halt ut i langdrag, fordi man ikke klarte å få parlamentet med på forslaget til utmeldingsavtale. Lenge levde sørgende «remainere» i håpet om en ny folkeavstemning basert på avtalen, for da britene stemte for brexit i 2016 visste de ikke hva de faktisk stemte for, siden avtalen skulle forhandles fram i etterkant. Denne drømmen ble punktert da Boris Johnson ble statsminister. Han fikk til en justert avtale med EU, hans konservative parti vant en brakseier i desember 2019 – dermed ble brexit gjennomført.

Så hva slags brexit er det blitt? Kampen sto lenge om hvor hardt bruddet skulle være, og Storbritannia har endt opp med en «hardere» brexit enn mange så for seg. Landet er ute av det indre marked og EUs tollunion. Det er dermed mer løsrevet fra EU enn hva for eksempel Norge er, som er en del av det indre markedet gjennom EØS. Britene er i ferd med å forhandle fram frihandelsavtaler med andre land, og med Norge er en avtale ferdigforhandlet.

Ifølge en Ipsos Mori-undersøkelse mener de fleste briter at brexit ennå ikke er over. Det gjenstår fortsatt å forhandle fram viktige handelsavtaler, og de fulle implikasjonene kjenner man ennå ikke. Koronapandemien, med nedstengninger og reiserestriksjoner, har dessuten ført til at mange ennå ikke har merket direkte konsekvenser av brexit i sitt daglige liv, verken på godt eller vondt, påpeker lederne for forskningsorganisasjonen UK in a Changing Europe.

Det harde bruddet med EU er på papiret i tråd med brexit-forkjempernes drøm, samtidig som det er den utgaven av brexit pro-EU-folket fryktet mest. Boris Johnson insisterer på at britene har «tatt tilbake kontrollen over våre penger, grensene og lovene». Samtidig skapte brexit mye håp hos mange «leave»-velgere som man ennå ikke vet om vil innfris, fastslår UK in a Changing Europe. De så på brexit som et vendepunkt som både skulle begrense immigrasjonen og skaffe mer penger til Storbritannia. Et av de mest omstridte slagordene var «leave»-sidens påstand om at pengene Storbritannia betalte til EU kunne gå rett til helsevesenet i stedet: 350 millioner pund i uka. Slikt skapte forventninger.

Selv om mange «leave»-velgere fortsatt har tro på at brexit vil føre til mindre immigrasjon og bedre økonomi, er mange av dem ikke overbevist om at Storbritannia har fått en god avtale med EU. Samtidig har ikke «remainere» akseptert bruddet, påpeker professor John Curtice i en artikkel for WhatUKThinks.

Brexit-saken formet identiteten hos folk på en måte som fortsatt er høyst til stede. I tillegg har brexit forsterket presset både i Skottland og Nord-Irland fra dem som vil bryte ut av Storbritannia, og kan dermed gi store konsekvenser på sikt. Fem år etter folkeavstemningen er Storbritannia altså fortsatt sterkt splittet – og kanskje kan brexit på sikt føre til at landet også fysisk blir delt. Velgerne svarte på ett spørsmål den junidagen i 2016. Samtidig ble langt flere spørsmål skapt.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Åsne Gullikstad

Journalist